Sommerfuglene representerer en relativt stor orden innen insektene. I artsantall er det den fjerde største ordenen, med rundt 175 000 arter på verdensbasis og over 2 200 arter i Norge. Navnet Lepidoptera har gresk opprinnelse og betyr ”skjellvinger” (lepidos, skjell, og pteron, vinge). Skjel­lene er omdannede hår som dekker vingemembranen som takstein på et tak. De fleste sommerfugler har en sugesnabel som kveiles opp som en urfjær under hodet når den ikke benyttes. Dette er unikt for sommerfugler, men noen av de mest primitive gruppene (hos oss familien Micropterigidae) mangler snabelen. Disse har i stedet kjever som de bruker til å tygge pollen, og kalles derfor kjevemøll. Sommerfuglenes nærmeste slektninger er vårfluene, som har vinger dekket med hår, og som har larver som lever i ferskvann.

Inndeling

Sommerfuglene er representert med 73 familier i Norge. De fleste sommerfuglfamiliene omfatter små og hovedsakelig nattaktive arter, det som populært har blitt kalt ”møll”. Seksten av de norske sommerfuglfamiliene omtales samlet som ”nattsvermere”. Disse består for det meste av større nattaktive arter, og omfatter grupper som spinnere, tussmørkesvermere, nattfly og målere. Dagsommerfuglene (Papilionoidea), utgjør en egen overfamilie med fem familier og rundt 100 arter i Norge. Dagsommerfuglene er som navnet sier dagaktive, og mange av artene har iøynefallende vingetegninger. Dette er utvilsomt den sommerfuglgruppen som flest mennesker har et forhold til.

Sommerfuglene deles uformelt opp i ’storsommerfugler’ og ’småsommerfugler’, hvor storsommerfuglene omfatter dagsommerfuglene og nattsvermerne, mens småsommerfuglene dekker de øvrige familiene med overveiende mindre arter. Dette er kun en praktisk inndeling, og gjenspeiler ikke det reelle slektskapet mellom sommerfuglfamiliene.

Livsutvikling

Sommerfuglene har fullstendig forvandling. Det innebærer at livssyklusen går gjennom fire stadier: egg – larve – puppe – imago (fullvoksen). De fire stadiene er svært forskjellige og gjennomleves i ulike miljøer under svært ulike betingelser. Det er kun i det siste stadiet at sommerfuglen har vinger.

En sommerfuglhunn legger et stort antall egg, og disse legges som regel rett på vertsplantene som larvene lever av. Egget klekker normalt etter 1-2 uker (bortsett fra hos de artene som overvintrer som egg), og den nyklekte larven fortærer vanligvis sitt eget eggeskall før den gyver løs på vertsplanten. Nesten alle sommerfugllarver er planteetere og lever på blader og nåler av ulike urter, løv-, og bartrær. Noen arter er polyfage (altetende), og kan finnes på en rekke ulike og ikke nødvendigvis nært beslektede planter. Andre er monofage, dvs. knyttet til kun én planteart. Torskemunnflyets larver aksepterer kun lintorskemunn, mens bredbåndfly kan spise det meste av grønne vekster. Etter hvert som larven vokser blir huden for trang, og larven må skifte hud fire til seks ganger i løpet av oppveksten. Det er kun i larvestadiet at sommerfuglen vokser, og størrelsen på det voksne insektet bestemmes av hvor mye larven kan spise. For å nå full stør­relse i tide er larven avhengig av tilstrekkelig varme, og kjølige og regnfulle somre er derfor svært negativt for utviklingen. I fjellet og i nord kompenserer mange arter for de korte og kjølige somrene ved at larvene bruker to år på utviklingen.

Etter siste larvestadium forpupper larven seg. Inne i det harde puppeskallet brytes larvens organer ned, for deretter og bygges opp igjen til en som­merfugl med helt nye organer. Mange pupper ligger godt skjult blant rusk og rask nede på bakken eller helt nedgravd i jorda. Noen ganger er puppene spunnet fast til og kamuflert på vertsplanten. Atter andre, som mange spinnerarter, for­segler puppen inne i en beskyttende silkekokong. Larver som borer inne i stammer og stengler forpupper seg gjerne inne i larvegangen.

Når puppen klekker, sprekker puppeskallet i nakken og langs vingeomrisset, og sommerfuglen vrikker seg ut. Den nyklekte sommerfuglen har små, bløte vinger, og det første den gjør er å oppsøke et sted hvor den kan henge fritt og folde vingene ut. Den pumper væske inn i vingeårene slik at vingene spiles ut, og trekker deretter væsken tilbake til kroppen slik at vingene herder.

De fleste sommerfugler er nattaktive og bruker mesteparten av sin energi på å finne en make, parre seg og sørge for å videreføre slekten. Hunnene bruker feromoner (duftstoffer) til å lokke til seg hanner, og hos enkelte svermere kan hannen lukte seg frem til hunnen på flere kilometers avstand! Hos de primitive roteterne er systemet omvendt, og det er hannene som sender ut feromonene. Hos dagsommerfuglene spiller visuelle signaler også en viktig rolle, og hos mange arter innledes parringen med et langt, rituelt kurtisespill. Dagsommerfugler parrer seg gjerne mange ganger. En sitronsommerfuglhunn kan parre seg opptil åtte ganger. Spinnere parer seg normalt kun én gang. Paringen kan dra ut i tid, og hos mange arter henger paret gjerne sammen et døgn eller to for at hannen skal forsikre seg om at sper­miene ”når målet”. Hos slekten Parnassius avsetter hannen en beskyttende pergamentaktig kapsel som hindrer hunnen i å parre seg på nytt.

Selv om sommerfuglen ikke fortsetter å vokse etter larvestadiet, trenger de fleste voksne sommerfugler påfyll av vann, sukker og næringssalter. Dette får de ved å suge opp næringsrike væsker med sugesnabelen. De fleste sommerfugler er ivrige blomsterbesøkere, men mange arter oppsøker også sevjende trær og hon­ningdogg (sukkerholdig bladlus-sekret). Noen arter suger fuktighet direkte fra marken eller langs elvebredder, og enkelte arter går endog på gjærende frukt, møkk og kadavre. De primitive kjevemøllene (Micropterigidae) mangler snabel og bruker i stedet kjever til å tygge pollen. Det finnes også mange sommerfugler som ikke tar til seg næring som voksne, men som istedet tærer på opplagsnæring fra larvestadiet. Dette gjelder især innen de nattsvermergruppene som kollektivt kalles spinnere. Hos disse artene er sugesnabelen og fordøyelsessystemet vanligvis redusert, og den voksne sommerfuglen lever typisk bare et par dager. Sommerfugler er som alle andre insekter vekselvarme, og det er størst flygeaktivitet på varme dager og netter. Dagsommerfuglene er normalt kun aktive i solskinn. Noen arter kan imidlertid bruke vingemuskulaturen til å opprettholde en jevn, høy kroppstemperatur mens de er på vingene. Dette gjelder blant annet flere av de store tussmørkesver­merne, som kan opprettholde en temperatur på over 40°C i brystet og dermed være aktive selv om lufttemperaturen faller ned mot 0°C eller lavere.

Overvintringen kan finne sted i alle fire stadier, men det minst vanlige er at den voksne sommerfuglen overvintrer. De fleste arter har én generasjon i året, men noen arter som for eksempel rapssommerfugl kan i løpet av en god sommer klare tre generasjoner. Hos mange arter som overvintrer som puppe kan disse overvintre flere ganger før de klekker. Et ekstremt tilfelle er fjellbjørkespinneren, som sjelden klekker etter første overvintring og som kan ligge over opp til ni vintre før den bestemmer seg for å klekke. Denne strategien gjør at arten ikke er så sårbar selv om det kommer flere dårlige somre på rad.

Struktur og oppbygning

Egget kan anta ulik form, fra kuleformet til kjegleformet eller smultringformet. Hos enkelte arter er egget glatt, mens mange egg har nettliknende eller porete overflatestruktur. Eggene limes vanligvis til underlaget, og kan festes enten enkeltvis, i uregelmessige klumper eller i sirlige rader eller flak. Hos en del arter festes ikke eggene til et underlag, men slippes tilfeldig i vegetasjonen under flukt.

Larven har en myk, segmentert kropp bestående av en hard hodekapsel etterfulgt av 3 brystsegmenter og 10 bakkroppssegmenter. På hvert brystsegment sitter det et par bein, som er femleddete og ender i en klo. På tredje til sjette samt siste bakkroppssegment sitter det normalt et par vorteføtter. Innenfor noen fami­lier, blant annet målerne, er antallet vorteføtter redusert. Hodet mangler de voksnes fasettøyne, men har i stedet en gruppe punktøyne nederst på kinnet. Bak munnen har larven en dobbel spinnekjertel som produserer silketråd. Silken brukes blant annet av larven til å spinne seg fast til underlaget under hudskiftene, og til å spinne kokong hvor forpupningen foregår.

Puppen er en såkalt ”mumiepuppe”, hvor strukturene som skal bli til bein, vinger og følehorn i det neste stadiet (voksenstadiet) ikke stikker ut av puppen, men kan skimtes som omriss på overflaten av det harde puppeskallet. Vingeemnene er foldet ned under magen (bakvingen oftest skjult under framvingen), og mellom disse sees omrisset av de kommende beina. Hodeenden har omriss av fasettøyne og antenner, og fra undersiden av hodet og bakover mellom beina kan man se omrisset av sugesnabelen. Bakkroppen er leddelt og kan oftest beveges.

Den voksne sommerfuglen har som alle andre insekter tre kroppsavsnitt: Hode, bryst (thorax) og bakkropp (abdomen). På hodet sitter det to store, halvkuleformede fasettøyne. Hos noen sommerfugler er disse bevokst med korte hår. Fasettøynene gir sommerfuglen et stort synsfelt, og de kan oppfatte en større del av fargespekteret enn vi mennesker kan. Antennene er et lukteorgan som er særlig viktig når kjønnene skal finne hverandre, men som også brukes til næringssøk og til å finne vertsplanter å legge egg på. De fleste sommerfugler har trådformede antenner, men fjærformede antenner er utbredt særlig innenfor en del spinnergrupper. Hos dagsommerfuglene er antennene trådformede med en tydelig avsatt kølle ytterst. Næringsopptaket skjer hos de aller fleste artene gjennom sugesnabelen, som i hvile er rullet sammen under hodet. Denne kan være helt eller delvis redusert hos arter som ikke tar til seg næring som voksne, og hos de primitive kjevesommerfuglene brukes kjever sitedet. På undersiden av hodet sitter det også to par fremtredende munndeler: labialpalper og maxillarpalper. De sistnevnte er oftest sterkt redusert, men labialpalpene stikker ut foran på hodet som et nebb. Utformingen av disse er til god hjelp ved bestem­melse av en del sommerfuglarter. Brystet er tredelt og gir feste for tre par bein og to par vinger. På framkanten av bakvingen sitter det en stiv børste, frenulum, som hekter seg fast i framvingens underside. Hos hannen består børsten av en enkelt stiv pigg, hos hunnen av to-tre stive hår. Noen få sommerfuglfamilier har andre hekteanordninger. Ribbenettet har et fast grunnmønster, men med ulike avvik i de ulike sommerfuglgrupper. Detaljer i ribbenettet kan brukes som hjelpemiddel i klassifikasjonen. Vingemembranen er normalt gjennomsiktig, og det er skjellene som dekker mem­branen som gir vingene deres farger. Fargen kan skyldes fargepigmenter i vingeskjellene, men kan også skyldes lysbrytning på skjellenes overflate. Slike ”strukturfarger” gir for eksempel det flotte metallskin­net hos blåvingene. Bakkroppen er leddelt, og er bløtere og mer bevegelig enn hode og bryst. De tre bakerste av de ti segmentene er kraftig omdannet, og her sitter in­sektets kjønnsorganer (genitalier). Deler av forplantningsapparatet er svært forskjellig utformet hos ulike arter, og dette gjør dem til et viktig hjelpemiddel i artsbestemmelse og slektskapsanalyser.


Taksonomi

Egenskaper

Ingen egenskaper funnet