Variasjon i vannets saltinnhold fra ferskvann til saltvann med normalt saltinnhold er en viktig årsak til variasjon i artssammensetning i saltvannssystemer og områder i umiddelbar tilknytning til disse (først og fremst fjærebeltesystemer).

Marin salinitet (SA) benyttes for å beskrive denne variasjonen, både i vann og i bunn/mark. Enkelte steder i fjærebeltet, der stagnerende saltvann får stå i lengre perioder og fordampe (pøler, litoralbasseng og saltenger), øker markas salinitet over normalnivået (hypersalinitetsepisoder). Tilpasninger til hypersaline forhold medfører variasjon i artssammensetning som ikke bare kan ses på som en forlengelse av artssammensetningsgradienten langs marin salinitet (SA). Saltanriking av mark i fjærebeltet (SF) er derfor er behandlet som en separat lokal kompleks miljøvariabel i NiN 2. 

Til grunn for basistrinninndelingen av saltanriking av mark i fjærebeltet (SF) er lagt at dette er en artsuttynningsgradient, der artsuttynningsintervallet starter allerede ved overgangen mellom trinnene ER∙0 og ER∙a og at endepunktet for gradienten befinner seg der disruptivt miljøstress forhindrer en stabil artssammensetning. I henhold til retningslinjene for basistrinndeling av artsuttynningsgradienter (se NiN[2]AR2, kapittel B2i), skal da saltanriking av mark i fjærebeltet (SF) deles i fire basistrinn.

Kunnskapsbehov: 

  • Kvantitativ kunnskap om gradientlengder langs SF.

Basistrinn