Minken som lever i Norge er etterkommere av dyr som er rømt fra pelsfarmer, og arten har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika. Amerikansk mink er i dag spredt til flere land i Europa, og alle disse bestandene er resultat av rømninger fra minkfarmer.

Kjennetegn

Mink har en langstrakt, slank og muskuløs kropp. Hodet er lite, med kort snute og korte føtter. Dyrene varierer mye i størrelse, vekt og utseende. Kroppslengden er fra 30 til 47 cm, og hunnene er generelt mindre enn hannene. En hann kan veie inntil 1,5 kilo, mens en hunn kan veie inntil 750 gram. Rømt mink er gjennomgående større enn dyr som har levd i naturen i flere generasjoner. Oppdrett har gjort at arten har varierende pelsfarge – fra helt svart til helt hvit. Etter noen generasjoner tar imidlertid standardfargen hos villtypen mer og mer over også hos de som nedstammer fra rømt mink. Pelsfargen hos norsk villmink er vanligvis mørk sjokoladebrun til svart. Bunnulla er tykk, men skjules godt av de glinsende, brunsvarte dekkhårene. Om vinteren blir disse dekkhårene mørkere – til dels helt svarte. Mink har så godt som alltid en hvit hakeflekk, men ellers varierer omfanget av hvite hår i pelsen mye. Eldre dyr har ofte mange hvite hår og flekker, særlig på undersiden av kroppen. Hvite pelshår vokser vanligvis ut av skadet hudvev. Hos hunnmink er derfor hvite flekker oftest et resultat av at hannminken biter tispa i nakken under paringen, mens det hos hannmink vanligvis kommer av slåssing.

Utbredelse

Mink finnes i det meste av Nord-Amerika, men er spredt til en rekke europeiske land gjennom pelsdyroppdrett. Den første minkfarmen ble etablert i 1927, og rømninger førte til at det allerede rundt 1930 var etablert en vill bestand av amerikansk mink i Sunnhordaland. I løpet av 1950- og 1960-tallet hadde arten kolonisert det meste av landet. Minkfrie områder er i dag knyttet til øyer ytterst langs kysten, slik som Utsira, Froøyene og Røst. Årsaken til at amerikansk mink har klart å kolonisere hele Fastlands-Norge i løpet av forholdsvis kort tid har sannsynligvis sammenheng med at dyrene som la grunnlag for bestanden hadde forskjellige arveanlegg, siden mange underarter ble brukt som livdyr.

Spredningshistorien til mink i Norge er i stor grad preget av utviklingen i minkfarmnæringen. I perioden fram til 1950 var mink hovedsakelig utbredt i mer eller mindre isolerte bestander i områder det var eller hadde vært minkfarmer. I løpet av 1950- og 1960-tallet koloniserte imidlertid arten mesteparten av landet. Fra 1980 og fram til i dag har utbredelsen i grove trekk vært uendret, med unntak av situasjonen i Finnmark som først ble kolonisert på 1990-tallet.

Minkens naturlige utbredelsesområde er Nord-Amerika (USA og Canada) hvor det finnes 15 underarter. Et viktig kvalitetskrav da minkfarmingen startet var at pelsfargen skulle være mørk og livdyrene omfattet derfor de mørkeste underartene. Disse finnes i henholdsvis Nordøst-Canada og Alaska (underartene Quebec mink N. v. vison, Labrador mink N. v. lowii, Alaska mink N. v. ingens og Kenai mink N. v. melampeplus). Avlsdyrene importert til Norge ble oftest utgitt for å være ekte Eastern (dvs. Quebec og Labrador) eller Alaskamink. Dette var ofte ikke tilfellet, idet en vesentlig del var villfanget mink fra sentrale deler av kontinentet; Mississippi Valley mink N. v. letifera og Hudson Bay mink N. v. lacustris. Disse har forholdsvis lys pelsfarge og var derfor nærmest verdiløse som avlsdyr. Norges minkavlslag satte allerede i 1930 i gang inspeksjoner for å få ryddet ut disse dyrene fra de norske farmene. Til tross for dette må det antas at de to underartene har bidratt til oppbygging av den norske farmminken (og villminken).

Forskjellige fargemutasjoner hos farmmink fra 1940-årene og utover, førte til økt kryssing mellom ulike dyrebesetninger og dermed også mellom underartene. Dessuten ble det i Nord-Amerika mer og mer vanlig at minkfarmere blandet lokale viltfangede dyr av de lysere underartene inn i avlen. Foruten N.v. letifera og N. v. lacustris gjaldt det Pacific mink N. v. energumenos og Common mink N. v. mink. I hvor stor grad de to sistnevnte underartene bidro til den norske farmminken er usikkert. Årsaken til at amerikansk mink har klart å kolonisere hele Fastlands-Norge i løpet av forholdsvis kort tid, må imidlertid ses i sammenheng med at dyrene som la grunnlaget for minkbestanden var robuste rent genetisk ved å ha stor variasjon i sine arveanlegg gjennom de mange underartene som ble brukt som livdyr. Dessuten kommer alle underartene fra økosystemer som har mange fellestrekk med dem vi har i Norge.

Mink har sterk tilknytning til vann. De finnes derfor ofte ved elver, bekker, innsjøer, grøfter, sumper, myrer og andre våtmarksområder. Bunnforhold som gir gode mulighet for vannplanter, virvelløse dyr og fisk er oftest en viktig forutsetning for et godt minkhabitat. De beste leveområdene er skjærgård med flate eller småkuperte øyer med rik vegetasjon. Mink kan imidlertid noen ganger observeres langt inn i landet eller høyt til fjells.

Levevis

Minken er generelt et lite sosialt dyr. Hanner og hunner holder sammen bare en kort periode i forbindelse med paringen. Hannminken forsvarer et territorium ovenfor inntrengere. Disse er vanligvis store og langstrakte, og inneholder ett eller flere hunndyrterritorier. Minkens analkjertler brukes til å luktmarkere territoriegrenser og avskrekke konkurrerende individer. Stier og områder som brukes ofte markeres dessuten med urin. Lyder brukes når dyret møter artsfrender eller andre rovpattedyr. Hvis mink føler seg truet utstøter den skjærende skrik og freselyder. Når den parrer seg lager den derimot lavmælte klukkelyder. Ungene skriker og piper hvis de skilles fra mora.

Mink lever overveiende av fisk. Næringsvalget varierer imidlertid både med årstid og geografisk beliggenhet, og er avhengig av byttedyrtilgang. I Norge tar mink en god del fugl om sommeren, først og fremst kolonihekkende sjøfugl som måker, teist og ærfugl. I tillegg spiser den egg og unger. Kreps og små pattedyr er også en del av menyen. I smågnagerår kan mink ernære seg nesten utelukkende av mus, når vann og vassdrag er tilfrosset.

Reproduksjon

Minken foretrekker å benytte ferdig utgravde ganger. I de opprinnelige utbredelsesområdene i Nord-Amerika benyttes ofte ganger som bisam har laget. Når mink lager hi selv må forholdene ligge til rette for dette ved at det er lett å grave slik som elvekanter med fin jord og torv. I Skandinavia benyttes ofte naturlig utformede hiplasser, eksempelvis under trerøtter og i steinrøyser. Hiet ligger sjelden langt fra vann og helst i områder tett bevokst med trær og busker, vindfall og gamle stubber. Hiene benyttes både som yngleplass og til skjul, og tilgang på hiplasser kan trolig være bestemmende for bestandstettheten. Den kan også bruke naturlig utformede hiplasser, for eksempel under trerøtter eller i steinrøyser. Grunnen må være lett å grave i for at minken skal lage hi selv, slik som i elvekanter med fin jord og torv. Hiene brukes både som yngleplass og skjul, og tilgangen på hiplasser er trolig en bestandsregulerende faktor. Et minkhi har typisk mange inn- og utganger, og gangene kan være flere meter lange. Ynglekammeret ligger i enden av en gang, og er foret med gress, fjær og liknende.

Mink er kjønnsmoden ca. ti måneder gammel. Paringstida er fra slutten av februar til begynnelsen av april – dette varierer med leveområdenes beliggenhet og kvalitet. I denne perioden forlater hannen territoriet og streifer vidt omkring på leiting etter hunner. Hannen gjør ikke noe forsøk på å «monopolisere» hunnene, og drar videre for å finne nye så snart paringen er over.

Mink har forlenget drektighet – såkalt forsinket innplanting (implantasjon). Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktet egget fester seg i livmora slik at fosterutviklingen starter. Poenget med forlenget drektighet er å sikre at avkommet kommer til verden på det tidspunktet som er mest gunstig. Hos mink skjer fødsel ca. 30 døgn etter at egget har festet seg i livmoren, og hele drektighetsperioden varierer fra 40 til 75 døgn. Nyfødte minkvalper veier 8-10 gram og er 6-7 cm lange. Øynene åpnes og de første tennene bryter fram når ungene er rundt tre uker gamle, og samtidig begynner de å ta til seg fast føde. Etter 5-6 uker er de fysiologisk ferdigutviklet og fullt avvent. Ut over sommeren begynner kullet å streife omkring sammen med mora. Når høsten kommer begynner de å jakte på egen hånd og skiller etter hvert lag.

Fiender, parasitter, sykdommer

Selv om ingen arter jakter spesielt på mink, er alle rovpattedyr og rovfugl minkens potensielle fiender. Mye tyder på at oter utkonkurrerer mink når de lever i samme område. Både hund og katt kan også drepe mink. Rester etter mink i gjedde- og torskemager viser at en og annen også kan bli fiskemat. Mink er sårbar for miljøgifter som PCB og DDT i og med at den representerer toppen av en næringskjede som bygger på vannlevende organismer. Blant annet har undersøkelser i Sverige så tidlig som på 1970-tallet vist at mink er svært sårbar for miljøgifter som PCB i og med at den representerer toppen av en næringskjede som bygger på vannlevende organismer. Mink er også i betydelig utstrekning brukt som laboratoriedyr for å teste hvilke fysiologiske effekter ulike pesticider og tungmetaller har. Et gjennomgående mønster er at arten er følsom for miljøgifter, og at bl.a. reproduksjonssuksessen går ned.