Når du hører ordet rovdyr, tenker du kanskje på store pattedyr som ulv, bjørn, jerv og gaupe? Men rovdyr kan være så mangt. I dyphavet lever en svært spesiell type dyr: rovsvamper. Denne lite kjente gruppen skiller seg fra andre svamper, og lever av å fange små byttedyr som vikler seg inn i svampens fangarmer. 

Rovsvampen Asbestopluma furcata, med små krepsdyr (ostracoder) som har satt seg fast i greinene. 

Havsvamper er fastvoksende, hovedsakelige marine dyr som lever av å pumpe vann og filtrere partikler. De skilte seg tidlig fra resten av dyrene, og forskere har funnet fossiler som er over 600 millioner år gamle. Svamper har en enkel organisering, og mangler egenskaper som vi forbinder med andre dyr slik som nervesystem, ekte vev og fordøyelsessystem. Omtrent 9000 arter er blitt beskrevet, men nye arter blir stadig oppdaget. Én gruppe innenfor svampene skiller seg imidlertid ut fra resten: rovsvampene.

Et langsomt rovdyr

Rovsvampen Chondrocladia grandis har en vid utbredelse fra norskekysten og Grønland til Canada og New England.

I dyphavet er filtrering av vann ikke særlig gunstig. Det er få partikler i vannet, og jevnt over mindre næring tilgjengelig. Her finner vi rovsvampene, stilkformede eller buskaktige dyr som vokser på havbunnen. Rovsvamper, familie Cladorhizidae, tilhører kiselsvampene. De kan variere i lengde fra én centimeter til over en halv meter, men de fleste er omtrent 5-20 cm lange. Disse nøyer seg ikke med filtrering, og faktisk har de mistet kanalsystemet som alle andre svamper har. Istedenfor har rovsvamper et stort antall små fangarmer. Små dyr som kommer i kontakt med dem blir sittende fast. Byttedyr er som regel frittsvømmende larver eller planktoniske krepsdyr opp til 3-4 mm i størrelse. Rovsvampen trekker sakte til seg byttet sitt og omslutter det. I løpet av noen dager er et tomt skall det eneste som gjenstår, og rovsvampen trekker seg tilbake til sin opprinnelige form.

Forskjellige rovsvamper kan ha ulik form. Noen ser ut som fjær, med en stilk med fangarmer på sidene, andre ligner mer tornete busker. De største rovsvampene, i slekten Chondrocladia, kan nå en lengde på over 50 cm, og har greiner med oppblåsbare ballonglignende kuler.

G.O. Sars var tidlig ute  

Den norske marinbiologen G.O. Sars beskrev den første rovsvampen, Cladorhiza abyssicola, fra Trondheimsfjorden allerede i 1872. Han så hvordan dyr satt fast i svampens overflate, og spekulerte på om dette kunne være måten den tok til seg næring på. Siden alle andre svamper filtrerer vann ble denne hypotesen snart glemt, og det var ikke før i 1995 at franske forskere påviste at rovsvamper faktisk var i stand til å fange byttedyr. Dette førte til økt interesse for gruppen. Et høyt antall arter har blitt beskrevet de siste årene, slik at vi nå kjenner til omtrent 150 arter fra hele verden.

Finnes i de fleste norske havområder

Mange rovsvamper har blitt samlet inn i havområdene rundt Jan Mayen i nærheten av hydrotermale kilder. Små krepsdyr lever av bakterier fra de varme kildene, og blir igjen fanget av rovsvamper.

Mange rovsvamper har kun vært kjent fra én eller et par innsamlinger, slik at utbredelsen er ukjent. I arbeidet med å kartlegge forekomsten av rovsvamp i norske havområder har det derfor vært viktig å samle prøvemateriale fra alle tilgjengelige kilder. Dette inkluderer tokt til hydrotermale dyphavskilder på den midtarktiske ryggen utenfor Jan Mayen og nordover i regi av Senter for geobiologi, og langs kanten av den norske kontinentalsokkelen som en del av kartleggingsprogrammet MAREANO. I tillegg har tidligere innsamlet materiale fra de naturhistoriske samlingene i Bergen, Trondheim, København, London og Smithsonian Institution i Washington blitt undersøkt. Resultatet er at 19 arter av rovsvamper nå er kjent i norske områder, fem flere enn tidligere antatt, og inkludert én tidligere ubeskrevet art. I tillegg er et stort antall observasjoner av rovsvamper for første gang samlet slik at det er mulig å danne et bilde av både geografisk utbredelse og dybdefordeling for de ulike artene. Resultatene viser at rovsvamper er til stede i de fleste norske havområder, fra et par hundre meters dybde i fjordene ned til 3500-4000 m dybde i Norskehavet og nord for Svalbard.

På sporet av våre stamfedre

Internasjonalt foregår det betydelig molekylær forskning på svamper da de er blant de første gruppene som skilte seg ut fra resten av dyrene, og derfor har flere hundre millioner år med selvstendig evolusjon. Å sammenligne svamper med andre dyr kan derfor hjelpe oss med å rekonstruere trekk ved våre eldste felles stamfedre blant dyrene. I denne sammenhengen er rovsvamper svært interessante, fordi de er et eksempel på hvordan en forholdsvis enkel organisme med trekk fra dyrenes felles stamfar har klart å legge om hele sin funksjon fra filtrering av vann til å fange større byttedyr. Materiale samlet inn fra Norge i forbindelse med dette prosjektet har vært en viktig del i molekylære analyser for å påvise at alle rovsvamper har en felles avstamming. Kanskje vil også deler av dette materialet, fryst på -80 °C i påvente av nye studier, være med på å kartlegge forandringer i genmaterialet som har gjort rovsvamper i stand til å utvikle sin helt spesielle næringsstrategi.

Kontaktinformasjon:

Prosjektleder for kartlegging av svamper i Artsprosjektet og
EU SponGes

Hans Tore Rapp, Universitetet i Bergen

Epost: hans.rapp@uib.no
Telefon: 55 58 44 13

Prosjektkoordinator for Artsprosjektet

Ingrid Salvesen, Artsdatabanken

Epost: ingrid.salvesen@artsdatabanken.no
Telefon: 48 29 04 32

Nøkkelhabitater på dypt vann

Havbunnsområder dominert av svamper har lenge vært oversett både i forskning- og forvaltningssammenheng. Rask utvikling av undervannsteknologi i de senere årene har åpnet nye muligheter for å studere havsvamper og ført til en nærmest eksplosiv økning i forskningsinnsatsen på dypvannshabitater. Svampeområder anses nå som et nøkkelhabitat i økosystemer på dypt vann da de danner komplekse og tredimensjonale habitater som gir rom for en rekke andre organismer. De har en lignende rolle som dypvannskorallrev, men er langt mer diverse på økologisk og geografisk skala.

Med støtte fra blant annet Artsdatabanken (Artsprosjektet) har Universitetet i Bergen gjort detaljerte undersøkelser av svampebunner på sokkelområdene, i Barentshavet, på undersjøiske fjell langs den arktiske midthavsryggen og på dypvannssletteområder i Norskehavet helt ned til 4000 m dyp. Dette har bidratt med unik kunnskap om utbredelse og artsmangfoldet av svamper sett i forhold til dybde og geografi og styrket kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av disse unike dypvannsområdene.

EU-prosjektet SponGES

Kartleggingsarbeidet og ikke minst det biosystematiske arbeidet med svamper gjennom Artsprosjektet har lagt et solid grunnlag for videre arbeid og langt mere omfattende forskningsprosjekter. Denne nye kunnskapen var et viktig bidrag til at EU-prosjektet “Deep-sea Sponge Grounds Ecosystems of the North Atlantic: an integrated approach towards their preservation and sustainable exploitation” (SponGES) kunne starte opp i år. Hans Tore Rapp ved Institutt for Biologi ved Universitetet i Bergen (UiB) koordinerer prosjektet der et stort internasjonalt team av forskere skal kartlegge og undersøke svampedominerte økosystemer i Nord-Atlanteren. Svampebunnene er blant de mest mangfoldige, økologisk og biologisk viktige og sårbare økosystemene i dyphavene og formålet med prosjektet er derfor å bygge et solid kunnskapsgrunnlag for å kunne bevare og samtidig legge til rette for å kunne bruke og utnytte ressurser i områder der det er svampebunner på en mest mulig bærekraftig måte.

Forskningsprosjektet får 10 millioner euro (cirka 95 millioner NOK) i en fireårsperiode fra EUs største forskningsprogram Horisont 2020 (H2020). Mer informasjon om prosjektet kan du finne på http://www.deepseasponges.org/

Disputas i november

Jon Thomassen Hestetun skal disputere til PhD-graden ved Universitetet i Bergen høsten 2016. Temaet for avhandlingen er rovsvamper i Atlanterhavet. Den inneholder blant annet artsbeskrivelser og utbredelse for en rekke tidligere kjente og ukjente rovsvamper, en gjennomgang av slektskapsforhold innenfor rovsvampene basert på DNA-data, og undersøkelser av den mikrobielle floraen hos noen av disse dyrene.