Vortebiter er en av de største norske gresshoppeartene. Kroppen og vingene er grønne, rødaktige, brune eller grå med mørkere flekker. Arten trives i enger og beitemarker. Den er utbredt på Østlandet, Sørlandet og sydligste Vestlandet, men ser ut til å være i tilbakegang.

Størrelse

Kroppslengde hann 25–35 mm. Kroppslengde hunn 26–45 mm. Leggebrodd 17–25 mm.

Kjennetegn

Dette er en av de største norske gresshoppene. Kroppen og vingene er vanligvis grønne, sjeldnere rødaktige, brune eller grå, med brune til sorte flekker. Vingenes mørke tegninger består av rader med mørke firkantflekker. Øynene er mørke. Ryggskjoldet har tydelige sidelister og en tydelig, heltrukket midtkjøl. Begge kjønn har godt utviklete vinger som strekker seg et stykke bakenfor bakkroppsspissen. Hunnens leggebrodd er lang og svakt krummet oppover. Nymfene ligner de voksne i farge og tegninger.

Hunn av vortebiter Decticus verrucivorus

Merk ryggskjoldets heltrukne midtkjøl og tydelige sidelister.

Forvekslingsarter

Arten kjennes på størrelsen og de mørke rutetegningene på vingene. Grønn løvgresshoppe er like stor, men har lengre vinger som mangler mørke flekker. Hos grønn løvgresshoppe mangler dessuten ryggskjoldet både midtkjøl og sidelister, og pannen sett ovenfra er betydelig smalere (disse trekkene kan også brukes til å skille nymfene). Mørke individer kan forveksles med sandgresshoppe, men denne er mindre, og ryggskjoldet har bare midtkjøl på bakre halvdel.

Totalutbredelse

Arten er utbredt over det meste av Europa fra Middelhavet nord til de sørlige deler av Skandinavia. Videre finnes den østover til langt inn i Asia. Arten er i tilbakegang i vestlige deler av Europa.

Utbredelse i Norge

Arten er utbredt på Østlandet, Sørlandet og sydligste Vestlandet, og er påvist så langt nord som Nord-Fron i Oppland (i 1853), og så langt vest som Time i Rogaland. Arten ser imidlertid ut til å gå tilbake over store deler av utbredelsesområdet.

Levested og økologi

Arten er en typisk kulturmarksart og trives på forskjellige typer enger, både fuktenger og tørrere engbakker. Den ser ut til å profitere meget på slått, men kan også være tallrik på beitemark, gjerne på hestebeiter. Den finnes også i veikanter og kan dukke opp på strender. Artens tilbakegang skyldes sannsynligvis tap av egnede gressrike kulturmarksbiotoper. Arten er en god flyger, men foretrekker å gå framfor å fly, og flyr vanligvis bare noen få meter om gangen. Eggene bores ned i jord og sand, og klekker om våren etter to eller flere overvintringer. De kan faktisk overvintre opp til syv ganger. Nymfene kan vanligvis finnes fra mai og fram til ut i august. De gjennomgår seks eller syv nymfestadier. De voksne gresshoppene kan gjerne påtreffes fra midten av juli og utover, men i spesielt varme somre kan de første dukke opp allerede i månedsskiftet juni/juli. Både nymfene og de voksne holder seg stort sett nede på marken. De spiser forskjellig planteføde som nesle, kløver og løvetann, men tar også insekter og liker godt markgresshopper. De voksne kan bite hardt, og artens norske navn kommer av at man tidligere trodde man kunne kurere vorter ved å la en vortebiter bite i vorten. Både nymfer og voksne er utpregede solskinnsdyr, og de voksne spiller bare på dagtid og i varmt vær.

Sang

Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på rundt 50 meters avstand. Den er imidlertid forholdsvis høyfrekvent, og eldre personer kan ofte ikke høre den. Sangen består av en vedvarende strofe «tsst-tsst-tsst-tsst» som begynner sakte med 1–3 elementer («tsst») i sekundet og øker i intensitet til 7–10 elementer i sekundet. Lyden kan minne litt om en symaskin. Den myke starten skiller arten fra grønn løvgresshoppe, som spiller med full intensitet fra første tone. Arten er sky og slutter gjerne å spille hvis man er noen meter fra dyret, men vil gjerne gjenoppta spillingen etter noen minutter hvis man står stille.


Egenskaper

Ingen egenskaper funnet