Sikadegresshoppe er en relativt liten, tettbygd løvgresshoppe med bredt, gult til grønt kantbånd på ryggskjoldet. Arten foretrekker fuktige engbiotoper med høyvokst vegetasjon. Den er tatt én gang i Norge, i 2016.

Størrelse

Kroppslengde hann 12–18 mm. Kroppslengde hunn 14–20 mm. Leggebrodd 6–8 mm.

Kjennetegn

Ganske liten, tettbygd art. Begge kjønn har meget variable fargetegninger i lysebrune, olivengrønne og gressgrønne farger. Ryggskjoldets loddrette sider er kantet med et bredt gult eller lysegrønt bånd. Vingene er relativt gjennomsiktige med mørke lengderibber. De første bakkroppsleddene er mørke med gule eller grønne sideflekker. Baklåret har en artskarakteristisk svart kamlignende tegning. Ryggskjoldet har tydelige sidelister men mangler midtkjøl. Vingene rekker vanligvis bare til omtrent midten av bakkroppen, men langvingede individer forekommer. Hunnens leggebrodd er forholdsvis kort og oppoverbøyd.

Forvekslingsarter

Arten minner særlig om lynggresshoppe, som også har korte vinger og brokete fargetegninger. Den kan skilles fra denne og andre arter på den brede lyse kanten på ryggskjoldet, de lyse sideflekkene framst på bakkroppen og den artskarakteristiske kamtegningen på baklåret. Også lynggresshoppe kan ha lys kant på ryggskjoldet, men denne er betydelig smalere.

Totalutbredelse

Utbredt over det meste av Europa bortsett fra de sydligste og nordvestligste delene. Østover inn i Sibir. Innført til Nord-Amerika.

Utbredelse i Norge

Funnet én gang i Norge: i Larvik i Vestfold i 2016. Arten later til å ekspandere i Sverige.

Levested og økologi

Arten foretrekker fuktige engbiotoper med høyvokst vegetasjon, som frodige gressenger og gjengroende brakkmark, men også veikanter og skogslysninger. Eggene legges i levende eller døde plantestengler og klekker om våren etter én eller to overvintringer. Nymfene kan vanligvis finnes fra mai og fram til slutten av juli. De gjennomgår syv nymfestadier. De voksne gresshoppene kan gjerne påtreffes fra slutten av juli og utover. Arten kan normalt ikke fly og unnviker gjerne fare ved å krype ned i vegetasjonen eller la seg falle ned på bakken. Unntaksvis kan langvingede, flygedyktige individer påtreffes. Både nymfer og voksne spiser primært plantekost, særlig gress, men nymfene kan også ta mindre insekter. Arten er mest aktiv i solskinn, men kan synge utover kvelden og natten hvis været er varmt nok.

Sang

Hannens lokkesang er kraftig og kan høres på opp til 20 meters avstand. Sangen er imidlertid forholdsvis høyfrekvent, så eldre personer kan ofte ikke høre den. Sangen består av en sammenhengende fresende strofe med meget hurtige stavelser (30–90 stavelser pr sekund), gjerne avbrutt av små pauser på rundt 0,5–1 sekunds varighet.