Hussiriss er den eneste sirissarten som opptrer jevnlig i Norge. Den er gulbrun til gråbrun med distinkte svarte tverrbånd på hodet. Arten overlever normalt ikke vinteren utendørs i Norge, men kan av og til etablere seg innendørs. Sangen er meget kraftig og minner om fuglekvitring.

Størrelse

Kroppslengde hann 14–20 mm. Kroppslengde hunn 14–20 mm. Leggebrodd 10–15 mm.

Kjennetegn

Middels stor art. Kroppen er gulbrun til gråbrun med mørkere tegninger på hodet og ryggskjoldet. Hodet har en mørk hesteskotegning mellom antennene, et tydelig mørkt tverrbånd over antennene, og et mørkt tverrbånd helt i bakkant. Hodefasongen er avrundet, uten tydelig skille mellom pannen og issen. Framvingene er flate oppå og loddrette på sidene. De når bak til bakkroppsspissen, mens de smale, sammenrullete bakvingene strekker seg langt forbi enden av bakkroppen. Antennene og de kraftig behårete cerciene er forholdsvis lange. Hunnens leggebrodd er lang og tynn. Nymfene ligner de voksne.

Forvekslingsarter

Arten kan skilles fra andre sirisser som kan dukke opp i Norge på fargetegningene, og da først og fremst på den mørke hesteskotegningen og de mørke tverrbåndene på hodet. Den skilles lett fra andre norske rettvingearter på den eskelignende fasongen på de sammenfoldede framvingene, det avrundede hodet, de korte hoppebeina og de svært lange cerciene.

Totalutbredelse

Kosmopolitt. Arten stammer opprinnelig fra Nord-Afrika og Midtøsten, men er i dag spredt over det meste av verden.

Utbredelse i Norge

Spredte funn over store deler av landet, de fleste innendørs. Beretninger fra tidligere tider antyder at arten nok var vanligere før, og at folk mange steder gjerne vernet litt om den, fordi den angivelig brakte lykke med seg. I våre dager opptrer den for det meste tilfeldig, helst via import av matvarer.

Levested og økologi

Arten opptrer vanligvis innendørs, og kan gjerne reprodusere og opprettholde mer eller mindre faste bestander. Den foretrekker varme og fuktige omgivelser, og kan finnes i bakerier, fabrikker, gartnerier, sykehus, restauranter og privatboliger. Den liker seg i sprekker i mur nær ovner, hvor det er jevn og forholdsvis høy temperatur. Om sommeren kan den påtreffes utendørs, blant annet i komposthauger, men den overlever ikke vinteren ute. På 60- og 70-tallet ble arten rapportert en rekke ganger fra søppelfyllinger ved Øra og Kråkerøy ved Fredrikstad. Her overlevde den også vinteren utendørs, høyst sannsynlig fordi søppelfyllingene genererte nok varme i seg selv til at arten klarte seg. Fra disse fyllingene spredte mange dyr seg til hus i nærheten og skapte problemer for folk. Eggene legges enkeltvis eller i små klynger i sprekker og hulrom. Antallet egg avhenger av om hunnen spiser animalsk eller vegetabilsk føde. Kjøttetende hunner kan legge opp til 2 500 egg, mens planteetende hunner ikke legger mer en 1 000 egg. De fleste hunner legger langt færre egg enn dette. Utviklingen avhenger sterkt av temperaturen. Vanligvis klekker eggene etter 2–3 uker, mens nymfestadiene tar 5–8 måneder. Nymfene gjennomgår mellom 7 og 13 nymfestadier, vanligvis 11. De voksne sirissene er typiske nattdyr. De er raske og vanskelige å få øye på. Til gjengjeld høres de lett på grunn av sangen. Både nymfer og voksne er nærmest altetende. Grønnsaker, brød, mel, insekter og åtsler utgjør bare en del av menyen. Når det er trange kår, kan de gå løs på tekstiler, papir og lær.

Sang

Hannens lokkesang er kraftig og ligger i et lavt toneleie (3,5–5 kHz), noe som gjør den lett hørbar for mennesker. Den minner om fuglekvitring og består av en sammenhengende strofe med triller «trii-trii-trii-trii-trii-trii-trii», som spilles med 1–3 elementer («trii») i sekundet. Den kan fint høres på minst 75 meter avstand. Folk som har arten inne i huset kan bli sterkt plaget av sangen. I tillegg til kallesangen, inneholder hannens repertoar både rivalsanger og friersanger som arter seg annerledes enn kallesangen.

Referanser

Mehl, R. 1978. Hussirissen. Fauna 31 (4). 237-242.


Egenskaper

Ingen egenskaper funnet