Halvåpne skoger hvor lyngpreget fra mer kalkfattige skoger med tilsvarende uttørkings­utsatthet er erstattet av et frodigere preg med urter og gras. Bunnsjiktet er dominert av reinlaver i de mest kontinentale strøkene; andelen mose øker mot mer oseaniske strøk.

Furu er det dominerende treslaget i mesteparten av landet. I BN, særlig på Sørlandet, kan også eik være et viktig innslag. Oftest fjellbjørkeskog i NB.

Økologisk karakteristikk

Omfatter den tørrere delen av det som tradisjonelt kalles kalkfuruskog; middels kalkrik furuskog med innslag av tørketålende lågurter. Forekomst av sterke kalkindikatorer, gjerne orkideer, mangler i lyng-lågurtskogen. Finnes ofte på halvrike, gjerne lettforvitrede bergarter som amfibolitt, larvikitt, gabbro, basalt, rombeporfyr, gjerne på varme steder. Utenfor kalkområdene er lågurtfuruskogen ofte svakt sigevannspåvirket (sesongfuktig).

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og toppområder. FF: Farge i flyfoto varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet, men ofte med lys grønn til grønn-brun farge i åpne partier. Dominans av moser og lyng gir mørkere farge. Fargen gråner med høyere innslag av lyse lav eller heigråmose. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN–NB over hele landet, men overalt sjelden. Mest hyppig på kambrosiluren i Oslofeltet, i Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa-området og i Salten. En del av de rike fjordsidefuruskogene i Møre og Romsdal og indre Sogn faller inn her.

Viktigste forvekslingstyper