Skyggefulle skoger på mer eller mindre grunnlendt mark. Ofte lite og trivielt innslag av lågurter som ikke skiller seg mye fra mer ordinære lågurtskoger; men med noen få utslagsgivende plantearter. Typen kan være sterkt mosedominert (gjerne etasjemose). Best karakterisert av en rekke kravfulle kalkbarskogs-sopper.

Kalkgranskog dekker trolig størst areal i BN, der det finnes alle overganger til ren edellauvskog på de klimatisk gunstigste lokalitetene. Frekvent som bjørkeskog i NB og ellers i alle landsdeler utenfor granas utbredelsesområde.

Økologisk karakteristikk

Typen kan være relativt artsfattig, og en klassisk skilleart fra fattigere typer er rødflangre. Forekommer på kalkrik berggrunn, ulike eksposisjons- og helningsforhold og et jordsmonn kjennetegnet av et brunjordsprofil og som holder en relativt stabil fuktighet. På kalkrik grunn med tjukt humuslag erstattes kalklågurtskogen av skogsmarkstyper med lavere KA-trinn.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Forekommer i alle terrengposisjoner, men ofte i opplendte partier. FF: Dominerende treslag og tresjiktstetthet styrende for gjenkjenning i flyfoto. Mørkt grønn i granskog, lys grønn i løvskog, grønn-grå i furuskog. Tekstur varierende, men ofte ujevn. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Utbredelse begrenset til de aller mest kalkrike områder, særlig det geologiske Oslofeltet samt Nord-Trøndelag-Nordland. BN–NB.

Viktigste forvekslingstyper