Skyggefulle til halvåpne skoger med urter og mosedominans: mengden lav øker mot mer kontinentale strøk.

Barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to og også med eik i BN. Utviklet som bjørkeskog i NB og som furu- og/eller bjørkeskog utenfor granas utbredelsesområde.

Økologisk karakteristikk

Omfatter den friskeste delen av det som tradisjonelt kalles kalkfuruskog; middels kalkrik furuskog med innslag av litt tørketålende lågurter som skogfiol, legeveronika, markjordbær, knollerteknapp, teiebær, liljekonvall mv. Forekomst av sterke kalkindikatorer, typisk orkideer, mangler. Finnes ofte på halvrike, gjerne lettforvitrede bergarter som amfibolitt, larvikitt, gabbro, basalt, rombeporfyr, gjerne på varme steder. Utenfor kalkområdene er bærlyng-lågurtfuruskogen ofte svakt sigevannspåvirket (sesongfuktig). Få plantearter skiller denne typen fra den mest kalkrike bærlyng-lågurtskogen. Jordsmonnet er et brunjordsprofil.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. FF: Farge i flyfoto (varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel lauvtrær; grønnfargen er lysere i skogglenner. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN–NB over hele landet, men langt mindre hyppig enn lyngskogen (T4-C-5). En del av de rike fjordsidefuruskogene i Møre og Romsdal og indre Sogn faller inn her.

Viktigste forvekslingstyper