Relativt tett til halvåpen skog som oftest er dominert av gran med innblanding av furu, men annen treslagssammensetning (f.eks. dominans av edellauvtrær) forekommer også. Feltsjiktet mer glissent og mindre produktivt enn i høgstaudeskogen (T4-C-18). Karakterisert ved stort artsmangfold av urter og gras.

Økologisk karakteristikk

Kjennetegnet ved periodevis tilførsel av oksygen- og kalkrikt sigevann (sesongfuktig), men også periodevis uttørkingsutsatt. Artsutvalget er en blanding av typiske ‘kalkfuruskogsarter’ og arter med tyngdepunkt i høgstaudeskoger. Forekommer på kalkrik berggrunn og på mer kalkfattige bergarter som tilføres sigevann fra mer kalkrike bergarter – da i tydelig kontrast til omkringliggende skogsmark på konvekse terrengformer som ikke påvirkes av kalkrikt sigevann.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Utbredt i forsenkninger og relativt slake partier, særlig i sørvendte terrengposisjoner med god omsetning og redusert humusdannelse. FF: Varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet, men ofte lyst grønn ved høyt innslag av gras og urter i feltsjiktet. Grandominans (mørkegrønn) skilles lett fra furudominans (olivengrønn). Tekstur og farge konsistent innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Sjelden type som finnes i BN–NB i alle landsdeler. Den mest kalkrike utformingen (KA∙hi) har klart tyngdepunkt på de mest kalkrike bergartene I Oslofeltet og i Midt-Norge. Mindre kalkrike utforminger har videre utbredelse og frekvens og forekommer også i grunnfjellsområder.

Viktigste forvekslingstyper