Ofte tresatte enger (hagemarker) eller kantområder dominert dels av høyvokste urter og gras (høgstaudeeng), gjerne med spredte busker (ofte ore- og vier-arter) og trær (bl.a. gran og bjørk; hagemark eller lauveng). Gjengroingsstadier særlig med ore- og vier-arter, og/eller med mer eller mindre tett tresjikt.

Økologisk karakteristikk

Forekommer på kalkrik berggrunn med kildevannspåvirkning, oftest i hellende terreng. Artssammensetning med noen indifferente og noen kalkkrevende urter og gras, delvis dominert av arter som også er fuktighetskrevende; flere skogarter inngår. Bunnsjikt dels med fuktighetskrevende skogmoser som tåler litt hevd. Nitrogentolerante arter kan komme sterkere inn ved gjengroing. Det meste av arealet som tilhører denne naturtypen er nå i gjengroing etter opphør av utmarksslått eller beite for noen tiår tilbake (evt. lavere beitetrykk), noe som gir seg utslag i høyere strødekning og endring i artsmangfoldet. Forekommer både i kanten av innmark og i utmark. Gjengroing skjer raskt, og typen blir da raskt vanskeligere å skille, f.eks. fra kildevannspåvirket skog. Skilles fra svært kalkrike enger ved fravær av svært kalkkrevende arter, fra friske og tørre enger ved forekomst av fuktkrevende høgstauder og fravær av uttørkingstolerante arter, fra enger med klar hevd og svak gjødselpåvirkning ved svakere innslag av hevdkrevende eller nitrogenelskende arter.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Kan forekomme i alle terrengposisjoner, men vanligst i noe hellende terreng. Tre- og buskdekte enger kan være vanskelig å skille fra hei, skogkledd myr og skog. FF: Oftest mørk grønn farge; tørre partier lysere grønne. Tekstur og farge varierer lite innen regioner, oftest jevn (men tuer er vanlig og gir karakteristisk tekstur), styres av eventuell tresjiktsdominans.

Utbredelse og regional fordeling

Hele landet, relativt vanlig (men ofte i gjengroing); BN-LA, O3-C1.

Viktigste forvekslingstyper