Marint gruntvann

Marine gruntvannsområder er de delene av saltvannsbunnsystemet M og marine vannmasser H som er i den eufotiske sonen, altså så dypt at nok lys trenger ned til at alger kan vokse. I 2018 ble 15 naturtyper vurdert, hvorav fire er vurdert som truet. Den viktigste påvirkningsfaktoren for nordlige tareskoger er kråkebollebeiting. I sør er økte temperaturer og økt avrenning fra land de viktigste faktorene. 

Forklaring på forkortelsene
De marine gruntvannsområdene er ekstremt varierte og dekker alt fra brakke mudderbunner innerst i en vik, til eksponerte skjær langs åpen kyst. Som regel ligger dette på mellom 20 og 40 meters dyp, avhengig av hvor man er langs Norskekysten. Her finner vi gradienter i salinitet, lysmengde, helningsgrad, bølger og strøm, som alle påvirker hvilken artssammensetning vi finner der. Nedenfor følger beskrivelsen av de hovedtypene som inngår i vurderingen.

Beskrivelse av marine gruntvannsområder

Grunn marin fastbunn M1

Grunn marin fastbunn inneholder alt fra flatt fjell, via skrånende bergknauser, til nesten loddrette bergvegger. I områder med sjøvann, det vil si med salinitet mellom 18 og 34,8 psu (practical salinity unit), er bergknausene dominert av algesamfunn, som varierer med dybderelatert lyssvekking (dvs. dyp) og vannpåvirkningsintensitet (dvs. bølgeeksponering og strøm). Eksempler på slike samfunn er grønnalgebunn, rødalgebunn, tareskoger og svært eksponert fastbunn. I brakke områder (0,5-18 psu) er artssammensetningen mindre kjent. Bergknauser i svært eksponerte områder blir utsatt for så sterk bevegelsesenergi at tang- og tarearter ikke lykkes i å etablere seg. Slike naturtyper finnes gjerne helt ytterst i skjærgården. Bergvegger som er svært sterkt eksponert for tidevannsstrømmer har gjerne spesielle organismesamfunn som er dominert av filtrerende organismer som dødningehånd Alcyonium digitatum og ulike sekkedyrarter (Ascidiacea under Tunicata). I nordlige områder vil samfunnene kunne være preget av isforstyrrelse.

Av alle grunntypene under M1 er nok taresamfunnene, samlet sett, de vanligste. Tareskog er et tredimensjonalt system med stort nisjemangfold og dermed stort artsmangfold av både planter og dyr (Christie m.fl. 2003). De er blant klodens mest produktive økosystemer (Abdullah og Fredriksen 2004) og dekker store deler av grunn marin fastbunn langs kysten. De vanligste tareartene i Norge er sukkertare Saccharina latissima som finnes i middels eksponerte og beskyttede områder, og stortare Laminaria hyperborea, som lever mer eksponert. Fingertare Laminaria digitata, som også vokser eksponert, finnes ofte i et smalt belte noe grunnere enn stortaren. Fingertarens utbredelse er mindre kjent, men er antageligvis også nokså vanlig.

Sukkertare i sør M1-3 har de siste 50 år hatt en nedgang i utbredelse, spesielt i Skagerrak. Dette skyldes mest sannsynlig økte temperaturer og mengder næringssalter, samt økt nivå av partikler og humus, som påvirker veksten og rekrutteringen av sukkertare negativt (Moy m.fl. 2008). Områdene har gått over til en tilstand av dominans av fintrådige alger, såkalt lurv. Det er sannsynlig at denne situasjonen vil forverre seg i framtiden på grunn av forventet videre global oppvarming (inkludert økt sjøtemperatur) og økt avrenning fra land.

Hardbunnsfjære M3

Fast fjærebeltebunn har betydelig variasjon i artssammensetning, først og fremst relatert til vannpåvirkningsintensitet (f.eks. bølgeeksponering) og tørrleggingsvarighet (dvs. vertikal plassering i fjæra), men også relatert til forskjeller i salinitet og terreng. Hovedtypen dekker ofte små arealer, men forekommer som en smal stripe langs det meste av Norges lange kystlinje. I samfunnene i øvre del av fjærebeltet danner ofte rur, vanlig strandsnegl og blåskjell et karakteristisk smalt belte (grunntypene M3-6, M3-8 og M3-9), gjerne sammen med sauetang Pelvetia canaliculata. Lenger ned er spiraltangbunn (representert med grunntypene M3-2 og M3-5) vanlig. I de mest beskyttede delene av øvre fjærebeltet finner man gjerne grønnalge-rurbunn (M3-3), mens i de mest eksponerte delene er bunnen ofte dominert av trådformede alger. I de nedre delene av fast fjærebeltebunn finner vi grisetangbunn (M3-1), blæretangbunn (M3-4) og remtangbunn (M3-7) langs en gradient av bølgeeksponering.

I naturtypen Blåskjellbunn (M3-6, M3-8, M3-9) finnes blåskjell Mytilus spp gjerne sammen med andre saltvannstilknyttete arter som fjærerur Semibalanus balanoides og vanlig strandsnegl Littorina littorea rett under marebek Verrucaria maura -beltet. Det finnes tre arter av Mytilus langs norskekysten, disse er M. edulis, M. trossulus, og M. galloprovincialis, samt individer som er hybrider av disse artene (Brooks og Farmen 2013). Det har de siste få årene kommet flere bekymringsmeldinger om reduksjon i blåskjellbestander fra Norge og andre land i Europa (Hauge 2016). Årsaken er ikke kjent, men antas å være knyttet til endringer i havmiljøet, økt predasjon og forekomst av sykdom (Mortensen og Strohmeier, udatert notat).

Grunn marin sedimentbunn M4

Grunn marin sedimentbunn omfatter variasjonen fra relativt beskyttete steder dominert av silt og leire til nokså eksponerte steder dominert av grus og småstein, fra fjæra og ned til den dypeste delen av eufotisk sone. Bunnmaterialet er ikke stabilt, som innebærer at det kan omlagres ved strøm, bølgepåvirkning og graveaktivitet av bunndyr. Innholdet av organisk materiale varierer fra nesten helt uten organisk materiale (sand, grus og/eller stein) til bunn som nesten er totaldominert av organiske sedimenter, og omfatter alle kornstørrelser fra den fineste leire til stein. Faunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna), mens floraen består av arter som ligger løst på bunnen eller er festet til småstein og skjellfragmenter. Ikke-stabile sedimenter kan ikke opprettholde påvekstsamfunn av flerårige fastsittende makroalger som på fastbunn.

Ruglbunn (M4-11 og M4-20) er forekomster av kalkalger (også kalt mergel) som vokser løst på bunnen. Ruglbunner har ikke blitt systematisk kartlagt, men man antar at ruglbunner er vanlig nord i landet, og mer sjelden i sør. De forekommer ofte på sand, mudder eller grus, og særlig i områder med moderat høy vannbevegelse (f.eks. tidevannsstrøm), men beskyttet fra sterke bølger. Løstliggende kalkalgeforekomster dannes av en rekke arter (Rinde m.fl. 2018), som i ulik grad vil kunne bli påvirket av forsuring. Framtidsscenarier indikerer et fullstendig tap av ruglbunner i Arktis i 2100, og mindre tap i boreale strøk (Brodie m.fl. 2014). Men feltdata for levende ruglbunner mangler (f.eks. AMAP 2013) og det er ikke klart hvilke nivåer av CO2, pH og temperatur som må til før man kan forvente negative effekter på ruglbunner, og om dette kommer til å inntreffe i løpet av 50 år.

Marin undervannseng M7

Marin undervannseng omfatter sammenhengende områder på grunt vann og i vannstranddelen av fjærebeltet som er dominert av langskuddplanter (plante med lange stengler og med blader i de frie vannmassene, oftest festet på bunnen), først og fremst ålegras Zostera spp., men en rekke andre karplantearter kan også dominere eller inngå. Ålegrasengene utgjør er stor andel av de marine undervannsengene i Norge. Det er dokumentert nedgang i en del forekomster av ålegrasenger enkelte steder i Sør-Norge, men det foreligger ikke nok bevis til å si om reduksjonen er stor nok til å rødliste denne hovedtypen.

Helofytt-saltvannssump M8

Helofytt defineres som planter som er tilpasset et liv i eller i nær tilknytning til vann (ferskvanns­bunn, saltvannsbunn og/eller fjærebeltemark/bunn og/eller våtmark) gjennom forekomst av luftekanaler i rot, stengel og/eller blad. Rota eller rotstokken kan mer eller mindre permanent stå i vann mens blader og blomster rager opp i lufta. Makrohelofyttene skaper et spesielt livsmiljø både for påvekstorganismer og bunndyr, slik at helofyttbeltet totalt sett har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten karplanter eller med mer spredtvoksende karplanter eller karplanter tilhørende andre livs- og vekstformer. Enartsbestander av helofytter, som for eksempel takrør, er vanlig.

Litoralbasseng-bunn M9

Litoralbasseng er vannforekomster på fast fjell i fjærebeltet som er fysisk avgrenset fra havet, som regelmessig, men ikke permanent, tilføres havvann, og som ikke har permanent utløp til (og innløp fra) havet. Litoralbasseng kjennetegnes ved stor miljøvariasjon, først og fremst i temperatur og salinitet, men er også utsatthet for isskuring. Desto mindre vannvolum bassenget inneholder og sjeldnere bassenget tilføres nytt havvann, jo større blir miljøvariabiliteten. Saliniteten avtar når mye ferskvann tilføres (f.eks. ved snøsmelting eller etter mye nedbør) og øker ved langvarig sommertørke. Tendensen til islegging om vinteren er sterkere enn i havet utenfor, og i varmeperioder om sommeren kan vannet i små litoralbasseng bli sterkt oppvarmet.

Marin grotte og overheng M10

Marine grotter får redusert lys i forhold til fast saltvannsbunn på tilsvarende dyp, og har mer stabilt miljø (f.eks. lavere vannpåvirkningsintensitet) enn normal fast saltvannsbunn. Grotter gir dermed god beskyttelse for fisk, larver, etc. Som på land, er spesialiserte organismer, f.eks. krepsdyr uten pigmenter, kjent fra marine grotter. Artssammensetningen i marine grotter er dårlig undersøkt i Norge.

Oksygenfattig marin sedimentbunn M13

Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel omfatter bunnsystemer i fjorder og poller der mangelfull vannsirkulasjon fører til permanent oksygenfrie (anoksiske) bunnforhold. Fordi anoksiske forhold forutsetter mangelfull vannsirkulasjon, er anoksisk saltvannsbunn først og fremst assosiert med lav vannbevegelse og domineres derfor av sedimentbunn, men kombinasjonen av anoksiske forhold og fast bunn forekommer også.

Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng H2

Sirkulerende vannmasser i fysisk avgrensede saltvannsforekomster omfatter økosystemer som hele tiden eller periodisk tilføres havvann og som derfor tilfredsstiller definisjonen av brakkvann eller saltvann. Som økosystem er disse vannmassene et delvis lukket system. Tilførsler av ferskvann med løst og partikulært organisk materiale fra land medfører redusert saltholdighet som ofte varierer sterkt gjennom året. I sterkt avsnørte fjordarmer og poller der store elver renner ut, kan vannet deler av året bli svært brakt. Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng H2 er en hovedtype på natursystemnivået og er derfor en egen vurderingsenhet. Som økosystem er disse vannmassene et delvis lukket system. Tilførsler av ferskvann fra land medfører redusert saltholdighet som ofte varierer sterkt gjennom året. Der store elver renner ut, kan vannet i deler av året bli svært brakt. I fjorder og poller med grunne terskler dannes det et mer eller mindre permanent sprangsjikt mellom de overliggende vannmassene med redusert saltholdighet og underliggende salt dypvann av atlantisk opphav (som skal typifiseres som Havvannmasser H1 eller Ikke-sirkulerende dypvann i poller og fjorder H3). Hovedtypen H2 kjennetegnes ved at vannet sirkulerer i perioder av året, men med store lokale variasjoner styrt av temperaturforhold og tilførslene av ferskvann. I enkelte systemer er det sirkulasjon vår og høst tilsvarende som i ferskvann. Marine vannmasser omfatter økosystemer av flytende, svevende og svømmende organismer i de frie vannmassene i saltvann og brakkvann (saltholdighet >0,5 psu). Med økende grad av avsnøring fra havet og avtakende størrelse byttes artene som er typisk for havvannmassene gradvis ut og erstattes dels med ferskvannstilpassete arter, dels med arter med stor toleranse overfor variasjon i temperatur og salinitet, lignende det man finner i litoralbasseng.

Vurderte naturtyper

I alt har 9 hovedtyper i NiN blitt vurdert. Under saltvannbunnsystemer M gjelder dette hovedtypene omtalt over: Grunn marin fastbunn M1, Fast fjærebelte-bunn M3, Grunn marin sedimentbunn M4, Marin undervannseng M7, Helofytt-saltvannssump M8, Litoralbasseng-bunn M9, Marin grotte og overheng M10 og Oksygenfattig marin sedimentbunn M13. Under marine vannmasser H er kun Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng H2 vurdert. 

I tillegg til hovedtypene har ekspertkomiteen valgt ut noen grunntyper eller kombinasjoner av grunntyper under M1, M3 og M4 som vurderingsenheter på grunnlag av at de har en kvalitativt annerledes påvirkningsfaktor enn hovedtypen og som kan gi høyere rødlistekategori:

Sørlig sukkertareskog M1-3 har siste 50 år hatt en nedgang i utbredelse, spesielt i Skagerrak. Sukkertareskog i sør ble valgt ut som en vurderingsenhet da den er utsatt for en regional påvirkning som er kvalitativt annerledes enn den som virker på hovedtypen i seg selv. Disse påvirkningsfaktorene gir grunnlag for en høyere rødlistekategori enn den som er gitt hovedtypen.

Fra Midt-Norge og nordover har store områder med tareskogsbunn de siste 40-50 år vært nedbeitet av kråkeboller (Norderhaug og Christie 2009). Selv om store arealer med tareskog nå har vokst tilbake, dominerer kråkebollene fortsatt i enorme områder (Rinde m.fl. 2014). De tre grunntypene Nordlig sukkertareskog M1-3, Nordlig stortareskog M1-5 og Nordlig fingertarebunn M1-6 er derfor valgt ut som egne vurderingsenheter i nord (utvalgskriterium Type 1.3), da kråkebollebeiting anses som en påvirkningsfaktor med kvalitativt annerledes påvirkning i nord enn ellers i landet.

Siden kråkebollene ikke trives i veldig eksponerte områder, er det sukkertareskogene i nord M1-3 som har vært mest utsatt for kråkebollebeiting. Gundersen m.fl. estimerte i 2011 det påvirkede arealet av sukkertareskog i Norskehavet og Barentshavet å være 6500 km2, betraktelig mindre enn for 50 år siden. Den delen av stortareskogen i nord (M1-5) som lever i middels eksponerte områder i nord har også vært påvirket av kråkebollebeiting. Gundersen m.fl. estimerte i 2011 det påvirkede arealet av stortareskog i Norskehavet og Barentshavet å være 2000 km2. Som for sukkertareskogen i nord, er stortareskogen også delvis restituert (Rinde m.fl. 2014), men det samlede arealet med stortareskog i dag er fremdeles antatt å være betraktelig mindre enn det var for 50 år siden. Nordlig fingertarebunn M1-6 finnes gjerne i et smalt område mellom tangbeltet og stortareskogen i bølgeeksponerte områder. Utbredelsen av fingertarebunn har i liten grad vært kartlagt og har heller ikke blitt modellert. Derfor vet man svært lite om hvor store arealer den utgjør. Imidlertid er det sannsynlig at denne naturtypen har vært utsatt for samme regionale påvirkningen som stortare, altså kråkebollebeiting, gjennom den siste 50-års perioden.

I tillegg er også Ruglbunn (M4-11 og M4-20) valgt ut som en vurderingsenhet. Ruglbunner har ikke blitt systematisk kartlagt, men man antar at ruglbunner er vanlig nord i landet, og mer sjelden i sør.

Det har de siste få årene kommet flere bekymringsmeldinger om reduksjon i blåskjellbestander fra Norge og andre land i Europa (Hauge 2016). Årsaken er ikke kjent, men antas å være knyttet til endringer i havmiljøet, økt predasjon og forekomst av sykdom (Mortensen og Strohmeier, udatert notat). Blåskjellbunn (M3-6, M3-8, M3-9) er derfor valgt ut som en egen vurderingsenhet.

Rødlista naturtyper

På hovedtypenivå er samtlige vurderingsenheter under marint gruntvann vurdert som intakt LC. Fire vurderingsenheter er skilt ut på grunn av påvirkningsfaktorer som er kvalitativt annerledes enn den som virker på hovedtypen og der naturtypen har endt opp i en høyere rødlistekategori enn hovedtypen. Disse er Sukkertareskog i nord, Sukkertareskog i sør, Stortareskog i nord og Fingertarebunn i nord. I nord har kråkebollesituasjonen vært utslagsgivende for rødlisteklassifiseringen. Og selv om store arealer med tareskog nå har vokst tilbake, er tareskogsarealene fremdeles betraktelig mindre enn de var for 50 år siden. Siden kråkebollene foretrekker mindre eksponerte steder er sukkertareskogen mest affektert og vurdert til sterkt truet EN, mens stortareskogen er vurdert til nær truet NT. I mangel av feltdata eller annen kunnskap om fingertarebunn, har man støttet seg på vurderingene gjort av sukkertare og stortare i nord og landet på en rødlistekategori mellom disse to for fingertare, altså sårbar VU. I sør har antagelsen om fremtidig økt temperatur og økte mengder næringssalter og partikler i sjøen resultert i rødlistekategori sterkt truet EN.

Vurderingene i nord er begrunnet i reduksjon siste 50 år (kriterium A) og biotisk forringelse (kriterium D). Vurderingen i sør er begrunnet i reduksjon neste 50 år (kriterium A) og abiotisk forringelse C.

I tillegg ble blåskjellbunn, som består av tre grunntyper der blåskjell inngår og ruglbunn som består av to grunntyper der rugl inngår, vurdert. Blåskjellbunn er vurdert som sårbar VU. Vurderingene av blåskjellbunn er begrunnet i reduksjon siste 50 år (kriterium A) og abiotisk forringelse (kriterium C). For ruglbunn vil havforsuring være en potensiell fremtidig trussel. Det er imidlertid uvisst hvordan ruglbunnene har utviklet seg de siste 50 år. Det er heller ikke mulig å predikere grad av forringelse som kan forventes i et fremtidig 50-års perspektiv (C-kriteriet). Den potensielle trusselen havforsuring utgjør for kalkalger har derfor gjort at naturtypen Ruglbunn er vurdert til datamangel DD. 

Påvirkningsfaktorer

I nord har kråkebolle-situasjonen vært utslagsgivende for rødlisteklassifiseringen, og selv om store arealer med tareskog nå har vokst tilbake, er tareskogsarealene fremdeles betraktelig mindre enn de var for 50 år siden. For Sørlig sukkertareskog har antagelsen om fremtidig økt temperatur og økte mengder næringssalter og partikler i sjøen, som resultat av økt avrenning fra land vært utslagsgivende. Det er rapportert om reduksjon i blåskjellbestander mange steder i Norge. Årsaken til nedgangen er ukjent, men mulige forklaringer kan være endringer i havmiljøet, økt predasjon og forekomst av sykdom. For Ruglbunn er havforsuring en mulig fremtidig trussel, men det er knyttet stor usikkerhet til framtidsscenariene for denne faktoren.

Kunnskapsgrunnlaget

For vurderingsenheter uten noe kjent utbredelsesareal (kriterium B1), men som det er grunn til å tro forekommer langs hele Norges kyst, er det beregnet et minimum konveks polygon (MCP) basert på Fastlands-Norges kystlinje. Dette arealet ble på ca. 700 000 km2. Tilsvarende beregninger er gjort for Sør-Norge og Nord-Norge, som gav utbredelsesareal på henholdsvis 115 000 og 350 000 km2.

Marine naturtyper er av naturlige årsaker kompliserte å kartlegge. Direkte observasjonsteknikker som flyfoto og satellittbilder kan i liten grad brukes til å identifisere marine naturtyper nedenfor tidevannssonen. I stor grad har derfor kartlegging blitt utført ved indirekte metoder. For eksempel har det ved kartlegging under ‘Nasjonalt program for kartlegging av marint biologisk mangfold – kyst’ (DN håndbok 19) blitt utviklet utbredelsesmodeller basert på punktobservasjoner fra felt modellert mot bunntopografi og fysiske faktorer i GIS (Bekkby m.fl. 2011). For stortareskog og skjellsandbunn finnes utbredelsesmodellene i Naturbase i form av polygoner for antatt tilstedeværelse. For totalareal på grunn marin sedimentbunn, samt sukkertareskog er Gundersen m.fl. (2011) sine regelbaserte modeller benyttet. Disse er beregnet ved bruk av miljøvariablene dyp, bølgeeksponering og helningsgrad. Arealet av grunn marin sedimentbunn ble beregnet ut fra Kartverket (sjø) sin digitale dybdemodell i kombinasjon med helningsgrad (<7 graders helning er antatt bløtbunn). Grunne områder er avgrenset ned til 40 meter, som er den omtrentlige nedre voksegrensen for rødalger langs kysten, og som representerer nedre dybdegrense for den eufotiske sonen på landsbasis. Grunntypene under grunn marin sedimentbunn kan kartfestes på basis av NGUs sedimentmentkartlegging, men denne kartleggingen er foreløpig kommet svært kort i kystområder (< 40 m) og gir ikke grunnlag for å fastsette arealer på nasjonalt nivå. De største og viktigste ålegressengene er nasjonalt kartlagt og hentet fra Naturbase. Disse er multiplisert med et mørketall på 1,5 for å inkludere mindre enger og undervannsenger utenom ålegress. For naturtyper ut over dette finnes ikke informasjon om totalareal.

Ingen av de vurderte naturtypene under marine gruntvannsområder er såpass sjeldne at det har vært grunn til å benytte seg av B2-kriteriet som antar forekomst i ≤ 55 10x10 km-ruter – selv ikke der naturtyper er blitt inndelt regionsvis etter utvalgskriterium Type 1.3. Derfor er samtlige vurderingsenheter satt til intakt LC for dette kriteriet.  

Det finnes svært lite kunnskap om utbredelsen av brakke naturtyper. Disse har heller ikke vært prioritert i Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold - kyst. Brakke grunntyper finner vi under hovedtypene M1, M3, M4, M7 og M8. For å kunne avgrense og beregne arealer av brakke naturtyper, trengs høyoppløselige marine grunnkart (modeller), som fanger opp den småskalige variasjonen som finnes i for eksempel bukter, viker og sund inne ved land. Med få unntak har man i dag ikke gode nok modeller over salinitet i Norge. Den eneste heldekkende modellen er Norkyst800 med en oppløsning på kun 800 m, noe som gjør at den ikke er egnet til å avgrense salt, nokså brakt (5-18 psu) og brakt (0,5-5 psu) fra hverandre.

Dybdemodeller finnes per i dag tilgjengelig for hele Norskekysten i 50 x 50 meters oppløsning. Dette er imidlertid for grovt til å kunne fange opp den finskalige miljøvariasjonen som er med på å skape den mosaikken av naturtyper som finnes i et smalt belte langs Norskekysten. Med mer høyoppløselige dybdemodeller, slik som finnes for enkelte områder der bunndata er frigitt, ville man hatt et helt annet utgangspunkt for finskalig modellering av naturtypene langs kysten. For områder grunnere enn 5-10 meter, samt strandsonen kan bruk av droner være løsningen.

Takk

En rekke personer og institusjoner har bidratt til arbeidet. Disse takkes spesielt: Hartvig Christie (NIVA) for sitt bidrag om tareskoger, Marit Mjelde (NIVA) om brakkvannforekomster og helofytt-saltvannssump, Mats G. Walday (NIVA) om grunn marin fastbunn, Pål Buhl-Mortensen (HI) om havforsuring, og Reidulv Bøe fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) om ruglbunn og havforsuring.

Referanser

Abdullah MI, Fredriksen S. 2004. Production, respiration and exudation of dissolved organic matter by the kelp Laminaria hyperborea along the west coast of Norway. Journal of the Marine Biological Association of the UK 84:887-894.

AMAP. 2018. AMAP Assessment 2018: Arctic Ocean Acidification. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), Tromsø, Norway. vi+187 s.

Bekkby T, Bodvin T, Bøe R, Moy FE, Olsen H, Rinde E. 2011. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold - marint. Sluttrapport for perioden 2007-2010. NIVA rapport 6105-2011. 31 s.

Bland LM, Keith DA, Miller RM, Murray NJ og Rodríguez JP. (red.). 2017. Guidelines for the application of IUCN Red List of Ecosystems Categories and Criteria, Version 1.1. Gland, Switzerland: IUCN. ix + 99 s.

Brodie J, Williamson CJ, Smale DA, Kamenos NA, Mieszkowska N, Santos R, Cunliffe M, Steinke M, Yesson C, Anderson KM, Asnaghi V, Brownlee C, Burdett HL, Burrows MT, Collins S, Donohue PJC, Harvey B, Foggo A, Noisette F, Nunes J, Ragazzola F, Raven JA, Schmidt DN, Suggett D, Teichberg M, Hall-Spencer JM. 2014. The future of the northeast Atlantic benthic flora in a high CO2 world. Ecology and Evolution 4:2787-2798

Brooks SJ, Farmen E. 2013. The distribution of the mussel Mytilus species along the Norwegian coast. Journal og Shellfish Research 32: 265-270.

Christie H, Jørgensen N, Norderhaug K, Waage-Nielsen E. 2003. Species distribution and habitat exploitation of fauna associated with kelp (Laminaria hyperborea) along the Norwegian coast. Journal of the Marine Biological Association of the UK 83: 687-699.

Direktoratet for naturforvaltning 2001 – rev 2007. Kartlegging av marint biologisk mangfold. DN Håndbok 19-2001. 51 s.

Gundersen H, Christie HC, de Wit H, Norderhaug KM, Bekkby T, Walday MG. 2011. Utredning om CO2-opptak i marine naturtyper. NIVA rapport nr. 6070-2010. 25 s.

Hauge M. 2016. Skal undersøke blåskjell-forsvinning. www.imr.no. 25.8.2016. https://www.imr.no/nyhetsarkiv/2016/august/skal_undersoke_blaskjell-fors...

Lindgaard og Henriksen 2011. Norsk rødliste for naturtyper fra 2011

Mortensen S, Strohmeier T. 2018. Hvorfor forsvinner blåskjellene? Havforskningsinstituttet notat. http://www.imr.no/resources/Notat-Hvorfor-forsvinner-blaskjellene-pr-27-...

Moy F, Christie H, Steen, H. 2008. Sluttrapport for sukkertareprosjektet 2005-2008. Klif rapport 2467/2008 131.

Norderhaug KM, Christie H. 2009. Sea urchin grazing and kelp re-vegetation in the NE Atlantic. Mar Biol Res 5: 515-528.

Rinde E, Anglès d'Auriac MB, Bekkby T, Christie H, Fredriksen S, Grefsrud ES, Hall-Spencer J, Husa V, LeGall L, Freire VP, Steneck RS. 2018. CoralAlg: Norways hidden marine biodiversity: the hunt for cryptic species within the coralline algae. Book Poster at VI International Rhodolith Workshop 2018, 25-29 Jun 2018 Roscoff, France

Rinde E, Christie H, Fagerli CW, Bekkby T, Gundersen H, Norderhaug KM, Hjermann DØ. 2014. The influence of physical factors on kelp and sea urchin distribution in previously and still grazed areas in the NE Atlantic. PLoS ONE 9:1-15.