Informasjon hentet fra Bondens kulturmarksflora for Midt-Norge.

Kjennetegn

10–50 cm. Vintergrønn dvergbusk med tettsittende små blad. Har vanligvis lilla, små blomster. Blomstene kan en sjelden gang også være hvite.

Blomstrings­tid

August-september.

Voksested

Vokser på åpen, tørr og mager mark. Også vanlig i furuskog og på myr. Viktig beiteplante om vinteren i lyngheiene ved kysten fordi den er vintergrønn. Går sterkt tilbake først i sein gjengroingsfase, men beiteverdien reduseres alt når lyngen blir gammel og grov. Trives best når lyngheiene beites og brennes (vanligvis med 15-20 års mellomrom).

Utbredelse i Midt-Norge

Vanlig i hele regionen til over skoggrensa.

Dialektnavn

Røsslyng (dominerende i MR, ST), røsslyng/rosslyng (NT), røyslyng (Rindal, Ørsta), ris(j)lyng (Tingvoll, Foldereid), rosslyng/ råsslyng (Byneset, Hitra, Stadsbygd, Grong), hest(e)lyng (Norddal, Stordal, Synnylven, S-Aukra, Tresfjord, Vestnes, Veøy, Volda, Voll, Ørsta, Budal, Oppdal), kulyng (Hitra, N-Frøya, Stoksund, Leka).

Tradisjonell bruk

”I gammel tid ble hestløinn nyttet på sætrene som underlag i sengene, bolsterfyll” (Oppdal).”Ble før nyttet mye til farging, en fin brun farge, forteller gamle folk” (Ørland).”Var meget brukt til fôr. De skar den med sigd og bar den heim i sekk på ryggen. På Hustad skal de ha brukt ljå og slått av toppane med” (N. Aukra). I barnelek har ”frukten” gjort tjeneste som gryn”(Bjugn), ”barn spiser blomsten av røsslyng” (Ogndal). ”Hestelynget ble brukt til soplimar som me laga då me gjætte” (Veøy).