Vrangjordtunge Microglossum atropurpureum (Batsch: Fr.) P. Karst.

Arten er svart eller brun, ofte med et purpurrødt skjær, og har ofte nokså uregelmessige fortykkete hoder. Sporene er pølseformete. Sporene i slekta Microglossum er relativt korte sammenlignet med andre jordtunger, og sporelengden hos denne arten skiller den fra de andre norske Microglossum-artene. Arten er tidligere kalt Thuemenidium atropurpureum og Geoglossum atropurpureum, men er plassert i Microglossum basert på DNA-analyse. Microglossum har vist seg å være bare fjernt beslektet med jordtunger i slektene Geoglossum og Trichoglossum (Ohenoja et al. 2010).

Antall lokaliteter av denne arten i Norge er ca. 75 hvor arten er sett etter 1990 (opptalt desember 2011). Lokalitetene er spredd over størstedelen av Sør-Norge, og med nordgrense i Snåsa (Nord-Trøndelag). I Bømlo (Hordaland) med nærliggende områder er denne arten relativt vanlig på landskapsnivå over et større område med kalkrike naturbeitemarker, noe som er spesielt i norsk sammenheng. Sverige: 30 lokaliteter (artfakta.se), Finland: sjelden, Danmark: 25 lokaliteter (Thomas Læssøe pers. medd. mars 2013), Tyskland: 7 lokaliteter (Krieglsteiner 1993), Storbritannia & Irland: totalt funnet i ca. 65 10x10 km ruter (fieldmycology.net), Nederland: 5 atlas-ruter etter 1990 (verspreidingsatlas.nl). Basert på Dahlberg & Croneborg (2003) hadde Norge 18 % av de 122 lokalitetene som er nevnt der. Siden har tallet på lokaliteter i Norge steget fra 22 til over 70, men tilsvarende gjelder trolig lokalitetsantallet i andre land. Arten er ellers kjent fra Asia og Nord-Amerika (Imai 1941, Grund & Harrison 1967).

Vrangjordtunge forekommer mest i naturbeitemarker og andre åpne grasmarker (kulturmarksenger). De fleste av disse er kalkrike. Videre forekommer den også i kalkskog/edellauvskog, mest i kyst- og fjordstrøk og i de lavereliggende dalstrøkene. Av de norske lokalitetene med oppgitt økologi var 17 i rik skog, flertallet av disse er edellauvskoger nær kysten på Sør- og Østlandet. Men den kan også vokse i meget gamle, sure kulturmarksenger, både i Norge og andre land (Sivertsen et al. 1994). Det kan tenkes at den i første rekke er tilpasset fosforknapphet. Arten er utbredd opp til nordboreal sone (sjelden). Det høyeste funnet er gjort 900 moh. (Gausdal i Oppland), som tilsvarer nordboreal vegetasjonssone. I grasmarker har arten tyngdepunkt i artsrike lokaliteter ("hot spots"), og regnes i flere land som en god indikator på forvaltningsmessig viktige lokaliteter.