På strender der store mengder sand føres på land av bølgene og transporteres videre innover land av sterke vinder, utvikles vanligvis et åpent sanddynelandskap. Økoklinen dynestabilisering (DS) beskriver den gradvise reduksjonen i tilførsel av sand og den avtakende vinden med økende avstand fra havet. Økoklinen beskriver også etableringen av vegetasjon på sanddynene. De fleste plantearter krevet at substratet er stabilt. De første artene som koloniserer sand er grasarter med spesiell evne til å binde sand med røttene sine. Disse artene reduserer vindvirkningen og sandflukten, og når de først er etablert gjør de det mulig for andre arter å leve der. Dermed stabiliseres dynene ytterligere.

Kort om økoklinen

Strender som tilføres store mengder sand fra havsida, som transporteres videre innover land av sterke vinder, vil normalt utvikle seg til sanddynemark. Økoklinen dynestabilisering (DS) beskriver den økende stabiliseringen av sanddynene med økende avstand fra strandlinja; resultatet av primær suksesjon (vegetasjonsetablering), avtakende sandtilførsel og avtakende vindforstyrrelse.

Naturtypenivåer der økoklinen inngår i beskrivelsessystemet

Dynestabilisering (DS) er relevant for inndeling på natursystem-nivået.

Variabeltype

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE3 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 3 trinn).

Økoklinuttrykk og trinndeling

Dynestabilisering (DS) har ett økoklinuttrykk og deles i tre ordinære trinn (Tabell 1, Bilde 1–3).

Relevant skala

Dynestabilisering (DS) uttrykker variasjon innen sanddynemark langs en etablerings- og sandstabiliseringsgradient fra strandlinja innover land. Arealenheter som representerer trinn langs dynestabilisering (DS) kan variere i utstrekning fra ned mot 10 m til flere hundre m (101,5–102,5 m).

Relasjon til andre økokliner

Dynestabilisering (DS) kunne være beskrevet som et økoklinuttrykk for primær suksesjon (PS), men er behandlet som egen økoklin fordi den skiller seg sterkt fra alle andre økokliner med elementer av primær suksesjon. Stabilisering og kolonisering av flygesand skjer ved at karplanter (først og fremst gras) vandrer inn først, mens moser og lav kommer inn når sanda begynner å bli stabilisert. Primær suksesjon i andre fastmarkssystemer kjennetegnes ved oppbygging av et jordsmonn og akkumulering av mineralnæringsstoffer. I noen grad skjer jordsmonnoppbygging også langs dynestabilisering (DS); økende grad av stabilisering innebærer økende tjukkelse på humuslaget. I motsetning til langs andre primærsuksesjonsøkokliner er det imidlertid den ’friske’ sanda [dynestabilisering (DS) trinn 1 ustabil dyne] som er rikest på mineralnæring. Dynestabilisering (DS) er derfor negativt relatert til kalkinnhold (KA).

Utsatthet for vinddeflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C)] avtar med økende grad av stabilisering.

Tidligere sanddynemark som tilfredsstiller kravene til kulturmark eller kunstmark skal typifiseres som kulturmarkseng, kystlynghei, åker og kunstmarkseng eller konstruert fastmark.

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

Begrepet ’stabilisering’ er valgt framfor alternative begreper som for eksempel ’etablering’ fordi sandbindingen (stabiliseringen av sanda) og etter hvert også oppbyggingen av et humuslag er de fundamentale prosessene i sanddynedynamikken (grunnlaget for økoklinen).

Karakterisering av trinnene

Graden av stabilisering (etablering) gjenspeiles tydelig i artssammensetningen (og hvilke artsgrupper som dominerer). Alle arter på sanddynemark er følsomme for oversanding, men graden av toleranse varierer mellom artene og bestemmer hvor langt i retning dynestabilisering (DS) trinn 1 ustabil dyne en art kan overleve.

Sammenlikning av trinndeling i NiN med trinndeling i andre arbeider

Flere ulike sett av begreper har blitt (og blir fortsatt) brukt om trinnene langs dynestabilisering (DS); se Tabell 2.

Lundberg (1987) skiller mellom ’embronale dyner’ og ’primære dyner’. Trinndelingen i NiN følger imidlertid Fremstad (1997), som behandler ’embronale dyner’ og ’primære dyner’ som variasjonsbredde innenfor én type (ett trinn, 1 ustabil dyne). Et dynestabiliseringsforløp som får fortsette upåvirket av menneskeaktivitet etter at  dynestabilisering (DS) trinn 3 etablerte dyner er nådd, vil oftest ende i furudominert fastmarksskogsmark (eventuelt via en krattfase). De indre delene av sanddynelandskapet er imidlertid oftest utnyttet til jordbruksformål (kulturmarkseng, kystlynghei eller åker og kunstmarkseng).