Det ikke-sirkulerende bunnvannet (monimolimnion) i innsjøer som har et vannlag på bunnen som aldri blander seg med resten av vannet i innsjøen (meromiktiske innsjøer) kjennetegnes ofte ved svært spesielle kjemiske forhold, noe som igjen gir opphav til spesiell artssammensetning. 

I noen grad er hver meromiktiske innsjø unik, men det er likevel mulig å foreta en viss gruppering på grunnlag av det stagnerende bunnvannets egenskaper. FK adresserer variasjonen i bunnvannmassenes egenskaper.

Kunnskapsbehov: 

  • Gradientlengdeberegning mellom bK∙a–e (og eventuelle andre klasser) og bK∙0 for å teste hvilke klasser som bør være bK og hvordan disse eventuelt bør brukes i typeinndelingen.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

Inndelingen i fem klasser følger J. Økland & K. Økland (1998) som skiller mellom (1) ektogen meromiksis (salt bunnvann; rester etter havvann); (2) krenogen meromiksis (bunnvann som er salt på grunn av saltkilder i/ved bassenget; det gjøres ikke helt klart om dette er en type som er klart skilt biologisk fra (1) og (3); (3) biogen meromiksis, som igjen deles i tre typer; (a) med kalkutfellinger på bunnen; (b) med oppløste jernsalter i bunnvannet; og (c) med oppløste gasser (CO2 og CH4) i bunnvannet. Hver av disse kategoriene gir opphav til en basisklasse.

Basistrinn