Conwentzia psociformis er en forholdsvis stor voksvinge som er knyttet til løvtrær.

Kjennetegn

Hode og forkropp er lysebrune, mens bakkroppen er hvit. Antennene er gråbrune med 38–43 ledd hos hannen og 36–43 ledd hos hunnen. Vingene er klare med svakt markerte ribber, hvis vokslaget fjernes. Forvingene er normale, mens bakvingene er smale, langstrakte og meget små. Hele dyret er som levende dekket av en hvit voks, og fremstår derfor som ensfarget hvit. Forvingelengde 3,1–3,9 mm.

Forvekslingsarter

C. psociformis kan kun forveksles med sin nære slektning C. pineticola, som er den eneste av våre andre voksvinger med små, smale og langstrakte bakvinger. Hos hunner av Helicoconis hirtinervis er bakvingene også små, men de er trekantete. Normalt kan man skille de to ved hjelp av antallet av antenneledd: hos C. pineticola er det høyst 36 ledd, hos C. psociformis minst 36 ledd. Noen av antenneleddene kan imidlertid mangle, så dyr med færre end 36 ledd kan være problematiske. Hvis det dreier seg om hanner, bør man derfor alltid klargjøre genitaliene i f.eks. lut og undersøke disse i mikroskop. Hunnene kan ikke skilles på annet enn antennene.

Levevis

Levestedene er skogkanter, skoglysninger og parker, hvor både larver og voksne kan finnes på ulike løvtrær, i Danmark i første rekke eik, bjørk og hagtorn. Lite er kjent om hvilke arter den går på i Norge, men langt de fleste er tatt på eller nær eiketrær. Både larver og de voksne er rovdyr som lever av små insekter, edderkopper og midd. En kan finne arten ved å banke den ned fra trær eller busker, og den kommer også til lys. Flere norske dyr er tatt i malaisefeller. Den opptrer normalt nokså fåtallig på lokalitetene.

Livssyklus

Hunnen legger eggene enkeltvis eller i små grupper på undersiden av blader eller direkte på trærnes bark. Eggene klekkes etter et par uker, og deretter følger tre larvestadier. Om høsten spinner den utvokste larven en silkekokong som den overvintrer i. Den forpupper seg der i løpet av våren, og puppestadiet varer 2–3 uker. De voksne dyrene kan finnes fra april–mai til august–september. Det er sannsynligvis to, kanskje tre, generasjoner i året i vår del av verden.

Utbredelse

C. psociformis ble først funnet i Vestfold 8. juli 1970 (leg. L. Greve). Den er nå funnet i flere områder i Sør-Norge, med nordligste funn i Vik i Sogn. Utbredelsen i Norden viser et sørlig mønster i alle landene, stort sett knyttet til den nemorale sonen. Utenfor Norden kjennes arten fra det meste av Europa, store deler av Lilleasia og fra Nord-Amerika. Den finnes dessuten på New Zealand, hvor den regnes for innført.