Underordenen markgresshopper (Caelifera) omfatter 18 norske arter fordelt på to familier. Markgresshoppene er bakkelevende gresshopper som livnærer seg av planter. Medlemmene kan skilles fra de øvrige norske rettvingeartene, som tilhører underordenen Ensifera, ved at antennene har færre enn 30 ledd og alltid er betydelig kortere enn kroppen.

Kjennetegn

Kroppsbygning hos gråbrun markgresshoppe, en typisk representant for underordenen Caelifera

Underordenen markgresshopper (Caelifera) kan skilles fra øvrige norske rettvingearter (underordenen Ensifera) på følgende trekk:

Underorden Caelifera:

  • Antenner med færre enn 30 ledd

  • Antenner betydelig kortere enn kroppen

  • Sangen produseres ved å bevege bakbeinet mot framvingen

  • Hørselsorganet sitter på kroppssiden, mellom fram- og bakkroppen

  • Halevedheng (cercier) alltid korte

  • Hunnens leggebrodd alltid kort

Underorden Ensifera:

  • Antenner med mer enn 30 ledd

  • Antenner lengre enn kroppen (unntak: jordsiriss)

  • Sangen produseres ved å gni framvingene mot hverandre

  • Hørselsorganet sitter øverst på framskinneleggen

  • Halevedheng (cercier) lange til korte

  • Hunnens leggebrodd lang (unntak: jordsiriss)

Systematikk

Generell kroppsbygning hos de to familiene innenfor Caelifera

Familiene skilles på ryggskjoldets utforming. Hos torngresshoppene er ryggskjoldet forlenget bakover som en torn.

De norske medlemmene av Caelifera deles i to familier som kan skilles på følgende trekk. Merk at det norske navnet «markgresshopper» brukes både om underordenen Caelifera som helhet og om familien Acrididae.

Torngresshopper (Tetrigidae):

  • Ryggskjoldet forlenget bakover til en torn som dekker bakkroppen

  • Framvingene redusert til læraktige lapper

  • Kropp ensfarget eller mønstret i ulike jordfarger, fra gulbeige via brunt til svart (aldri grønt)

  • Svært små gresshopper

Markgresshopper (Acrididae):

  • Ryggskjoldet ikke forlenget bakover

  • Fram- og bakvingene variable; korte til lange

  • Kroppsfargen meget variabel. Ofte med grønt.

  • Små til svært store gresshopper.

Artsbestemmelse

Stridulasjonspigger hos hann av gråbrun markgresshoppe

Stridulasjonspiggene sitter på innsiden av låret og telles lettest ved å studere låret fra undersiden under minst 50 X forstørrelse.

Kroppslengdene som er oppgitt under artsomtalene er regnet fra pannen til bakkroppsspissen.

Markgresshopper kan være vanskelige å bestemme. Dette gjelder særlig torngresshoppene (familie Tetrigidae), samt flere nokså like arter innen slekten Chorthippus.

Torngresshoppene bestemmes først og fremst på detaljer ved ryggskjoldets utforming. Det er dog overlapp i karakterene, og det kan være vanskelig å bestemme artene med sikkerhet. Fargetegningene er ikke nyttige for å skille arter av torngresshopper. Man må særlig være klar over at toprikket torngresshoppe ikke er den eneste arten som kan ha to prikker på ryggskjoldet.

For bestemmelse av de øvrige markgresshoppene er særlig ryggskjoldets utforming viktig. Artene kan innledningsvis deles inn i de som har og de som mangler sidelister på ryggskjoldet. De artene som har sidelister kan videre deles inn i tre grupper basert på om sidelistene er tilnærmet rette og parallelle, jevnt buet innover mot hverandre eller skarpt vinklet innover mot hverandre i den framre del av ryggskjoldet (foran tverrfuren). Innenfor hver av gruppene kan man videre se på om ryggskjoldets tverrfure skjærer gjennom midtkjølen foran, bak eller akkurat på kjølens midtpunkt.

En annen viktig karakter er antallet stridulasjonstapper på bakbeinet. Stridulasjonstappene er en rad mikroskopiske tapper på innsiden av baklåret (den siden som vender mot kroppen). Tappene brukes til å produsere lyd ved at de raspes mot en utstående ribbe, skraperen, på framvingen. Både hunner og hanner har vanligvis stridulasjonstapper, og hos de to nærstående artene gråbrun markgresshoppe og slåttegresshoppe er antallet stridulasjonstapper den eneste nokså sikre karakteren for å skille hunnene. Tappene må studeres under høy forstørrelse (50X eller mer), og telles lettest ved å holde dyret opp-ned og studere låret nedenfra.

Fargetegningene kan være til hjelp for bestemmelse, men mange markgresshopper har meget variable tegninger som overlapper med andre arters. Vingenes lengde og utforming er ofte et viktig trekk, men man må være klar over at arter som normalt har reduserte vinger gjerne unntaksvis kan opptre i en langvinget form.

Kjønnsbestemmelse av markgresshopper er noe vanskeligere enn for løvgresshoppene og sirissene, siden hunnen ikke har lang leggebrodd. Hannen kan kjennes igjen ved at bakkroppen er bøyd oppover bakerst, og at kjønnsorganene er helt skjulte. Hos hunnen er bakkroppsspissen ikke bøyd oppover på samme måte, og den slutter i et eggleggingsorgan som består av fire kraftige valver (et øvre par og et nedre par). Hunnen er som regel større og kraftigere bygget enn hannen.

Europeisk vandregresshoppeLocusta migratoriaKlapregresshoppePsophus stridulusBlåvingegresshoppeSphingonotus caerulansSkoggresshoppePodisma pedestrisFjellgresshoppeBohemanella frigidusSumpgresshoppeStethophyma grossumStrandenggresshoppeChorthippus albomarginatusMyrgresshoppeChorthippus montanusEnggresshoppeChorthippus parallelusRødgumpgresshoppeOmocestus rufipesGrønn markgresshoppeOmocestus viridulusGråbrun markgresshoppeChorthippus brunneusSlåttegresshoppeChorthippus biguttulusChorthippus apricariusStor køllegresshoppeGomphocerippus rufusLiten køllegresshoppeMyrmeleotettix maculatus

Hode og ryggskjold hos norske markgresshopper

Figuren viser ryggskjoldets utforming hos alle påviste samt noen potensielle arter av markgresshopper i Norge. Artene kan innledningsvis deles inn etter om ryggskjoldet har eller mangler sidelister. Arter med sidelister kan videre deles inn etter om disse er tilnærmet rette og parallelle, jevnt buet innover mot hverandre, eller skarpt vinklet innover mot hverandre i fremre del av ryggskjoldet (foran tverrfuren). En viktig tilleggskarakter for mange arter er hvorvidt tverrfuren skjærer gjennom midtkjølen foran, bak eller akkurat på kjølens midtpunkt.