Storflaggermus er den største flaggermusen som forekommer i Norge. Den karakteriseres med en jevn rødbrun pels på hele kroppen, samt ører som når helt ned til munnviken.

Storflaggermus Nyctalus noctula er den største flaggermus-arten i Norge. Den har en rødbrun pels på hele kroppen. Registreringer av forekomsten til storflaggermus i Norge er begrenset til lydopptak i Sør-Norge, sør for Trondheim. Arten jakter primært i forbindelse med elver og omkringliggende områder og kan foregå i opp til flere hundre meters høyde.

Kjennetegn

Storflaggermus er stor med normalvekt 21 til 30 g og underarmslengde 48 til 59 mm. Den har rødbrun pels på hele kroppen. Magen er gjerne noe lysere, men pelsen ser ellers uniform ut. Ørene er brede og avrundet, hvor bunnen av øret når ned til det er på høyde med munnen. Fjeset og ørene er uniformt mørkebrune.

Utbredelse

De eneste direkte observasjoner av dyr i hvilende/død tilstand i Norge stammer fra ett individ som ble funnet under restaureringsarbeid i Rogaland i 1987, samt ett utslitt individ som ble funnet i en hage i Troms høsten 2022.

Arten lever ellers i store deler av Europa, men ynglekoloniene forekommer i sentrale og østlige deler av Europa. 

Levevis

Akustiske observasjoner forekommer primært i lavereliggende strøk i forbindelse med elver og omkringliggende områder. Jakt kan dog foregå opp til flere 100 meters høyde, noe som vil begrense lydopptak ved bakkenivå. Tettheten av storflaggermus er antageligvis konsentrert omkring lavereliggende kystområder eller dalstrøk.

Storflaggermus er primært en trekkende flaggermus. Ingen overvintrende dyr er registrert i Norge. Som trekkende flaggermus er den mer utsatt for kollisjon med vindmøller (Voigt m.fl. 2016). Artens store bevegelsespotensiale betyr at den kan dukke opp i uventede områder (jamfør observasjon i Troms). I vest-Europa overvintrer den stort sett i hule trær, mens den overvintrer primært i bygninger i Øst- og Sør-Europa.

Forekomster av ynglekolonier er ukjent fra Norge, men i våre naboland yngler den primært i hulrom i trær.

Forvekslingsarter

Storflaggermus er vesentlig større enn de andre artene som lever i Norge. Skimmelflaggermus Vespertilio murinus er nærmest storflaggermus i størrelse, men skilles på lysere pelsfarge.

Lyd

I åpent luftrom roper storflaggermus lengre (13–30 ms) med lav (3–4 per sekund) hyppighet, hvor det meste av ropet foregår på 19–21 kHz. I kantsoner eller tettere habitater utgis kortere (9–22 ms) rop med høyere hyppighet (6–7 per sekund). Hvert enkelt rop starter da gjerne på omkring 50 kHz og avsluttes på omtrent 19–23 kHz, med sterkest desibel omtrent 22–25 kHz. Storflaggermus er også kjent for å veksle mellom to typer rop som gir en slags "plipp-plopp" effekt på heterodyne flaggermusdetektorer.

Storflaggermus kan være vanskelig å skille fra skimmelflaggermus basert på ropene siden disse overlapper noe i hvilken frekvens som har høyest desibel. Skimmelflaggermus  roper vanligvis sterkest ved noe høyere frekvens.

Et eksempelopptak som viser to ekkolokaliseringsrop fra storflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder). I det gitte eksempelet er det flere essensielle komponenter som kan analyseres: det første ropet viser liten variasjon hvor det starter og slutter på omtrent 20–21 kHz. Det andre starter på omtrent 28 kHz og avsluttes på omtrent 21 kHz. Det første ropet varer også noe lenger med omtrent 19 ms, versus det andre som varer omtrent 15 ms.  Ropene er etterfulgt av en lengre pause på omtrent 240 ms. 

Et eksempelopptak som viser tre ekkolokaliseringsrop fra storflaggermus, hvor y-aksen viser frekvensene ropet utgis på (kHz), mens x-aksen henspeiler tiden (i millisekunder).

Kilder

Voigt CC, Lindeck O, Schönborn S, Kramer-Schadt S og Lehmann D (2016). Habitat use of migratory bats killed during autumn at wind turbines. Ecological Aplications 26: 771–783. http://doi.org/10.1890/15-0671