Markgjøkhumle
Bombus (Psithyrus) sylvestris
Markgjøkhumle er en liten og relativt vanlig art som tilhører gruppen av gjøkhumler med gult kragebånd og hvit bakstuss. Den er sosialparasitt på markhumle og følger i Norge verten i hele sitt utbredelsesområde. Arten er særlig vanskelig å skille fra tregjøkhumle.
Dronning
Dronningen (hunnen) av markgjøkhumle er den minste av gjøkhumlene (lengde ca. 16 mm). Mellomkroppen er svart med en bred gulaktig krage. Bakkroppen er svart på T1, T2 og på midten av T3. Sidene av T3 og T4 er hvite. T5 er ofte snau og matt. T6 og St6 er lyst rødlig eller brunlig behåret. Bakkroppsspissen er utpreget bøyd nedover og innover omtrent som hos tregjøkhumle.
Hanner
Hannene av markgjøkhumle er små og ligner på dronningen. Hannens bakkropp har imidlertid ofte lyse hår på sidene av T1, er svart på T2 og hvit (eller av og til gulaktig) fra bakre del av T3 og T4 og sidepartiet av T5, mens T6 og T7 ofte er rødaktig eller gråhvit. Avvikende fargeformer med melanisme, samt helgul eller rødaktig T4 og T5, finnes. For sikker artsbestemmelse bør genitaliene undersøkes.
Utbredelse
Markgjøkhumle er utbredt over det meste av Europa og østover til Stillehavet. I Norge finnes arten i hele landet nord til Troms, men er sjelden over skoggrensa.
Levesett
Markgjøkhumle er sosialparasitt på markhumle og følger stort sett utbredelsen til denne. Den er en av våre vanligste gjøkhumler og er hyppig forekommende i hele sitt utbredelsesområde. Som hos andre gjøkhumler er hannene tallrike når de kommer for fullt i månedsskiftet juni–juli, og er lette å oppdage der de sitter ganske dorske på ulike blomster. Rødknapp, blåknapp og tistler, men også en rekke andre plantearter som blomstrer seint, er spesielt attraktive for gjøkhumler. Hunner av gjøkhumler som har overvintert går gjerne på løvetann i mai.
Dronninger er i Norge registrert fra 20. april til 11. september, og hanner fra 6. juni til 24. september.
Forvekslingsarter
Dronningen av markgjøkhumle er vanskelig å skille fra tregjøkhumle som imidlertid oftest har lyse hår på skutell og kraftigere behårete, mattere antenneskaft og mer glinsende T5. Hos markgjøkhumle er punkturen på T5 nesten like kraftig som på T3. De to artene kan også skilles på utformingen av listene på siste bukledd (St6). De er litt mer vinklet hos markgjøkhumle enn hos tregjøkhumle. Dessuten mangler det bakerste ryggleddet (T6) en tydelig blank og svakt opphøyet langsgående stripe på midten hos markgjøkhumle (se bilde over) til forskjell fra hos tregjøkhumle som har en slik stripe.
Hannene kan forveksles med hanner av tregjøkhumle, men disse har normalt bare et svart bånd på T2, mens markgjøkhumle er svart på T1–T3. Det er imidlertid stor variasjon i fargetegninger hos gjøkhumlehanner, og den sikreste skillekarakteren mellom disse to artene er derfor behåringen på innsiden av gonostylus (midtre sidedel av genitalia). Denne er kort og spredt behåret hos markgjøkhumle, mens den er tett og lang hos tregjøkhumle. Merk for øvrig at genitaliene av markgjøkhumle også er svært like de hos lynggjøkhumle og lundgjøkhumle. Disse artene skilles imidlertid bedre på ytre karakterer.
Det siste synlige bukleddet (St6) hos hannen av markgjøkhumle er flatt eller har en svak innbuktning i spissen (se bilde av St6, hann), mens det hos tregjøkhumle har et noe dypere innhakk. Antenneskaftet hos markgjøkhumle er nesten snaut og glinsende, mens det hos tregjøkhumle er behåret og matt. Markgjøkhumle har også noe kortere antenner enn tregjøkhumle: A3 er knapt kortere enn A5 hos markgjøkhumle, mens A3 er markert kortere enn A5 hos tregjøkhumle.
Behåringen på T6 og T7 kan ofte være rødaktig hos markgjøkhumle-hannene. Da kan de forveksles med lundgjøkhumle, men denne har i tillegg rødaktig behåring på T5. Fargenyansene på den røde behåringen hos lundgjøkhumle er dessuten mer rosa og gjerne iblandet hvite hår, mens den hos markgjøkhumle er mer tett og rustrød eller brunlig. Lundgjøkhumle har i tillegg rikelig med rødlig behåring på de siste bukplatene (St3–St6).