Entoloma bloxamii (Berk. & Broome) Sacc.

Praktrødspore Entoloma bloxamii het i rødlista 2010 praktrødskivesopp, men slektsnavnet er blitt endret siden da. Innenfor rødsporene (rødskivesoppene) i kulturmarkseng er de fleste artene små og tynnkjøttet og tilhører underslekta Leptonia. Denne arten er derimot stor, kjøttfull og med en kraftig stilk (tilhører underslekt Entoloma), og både hatten og stilken har en blåaktig/gråblå farge. I sin typiske utgave er den nokså umiskjennelig, men den kan også være ganske avfarget og tilnærmet grå til gråbrun med alderen. Lukten er melaktig. Sporene er små, avrundet fem- til seks-kantete og svakt rosafargete. Koboltrødspore Entoloma nitidum er mindre og spinklere men har lignende farger, ofte er den mer intensivt blå, og den er mer en skogart. Som gammel og avfarget kan praktrødspore ligne på melrødspore E. prunuloides som er gråaktig gjennom hele livsløpet.

Det er 55 kjente lokaliteter spredd utover landet (nordover til Bodø) hvor arten er sett etter 1990 (pr. desember 2011), Sverige: ca. 50 lokaliteter etter 1990, samt 22 der arten ikke er sett etter 1980 (Jordal 2011), Danmark: 8 lokaliteter (Thomas Læssøe pers. medd. mars 2013), Tyskland: 40 lokaliteter (Dahlberg & Croneborg 2003), Storbritannia & Irland: funnet i ca. 85 10x10 km ruter med ca. 100 lokaliteter (fieldmycology.net, Jordal 2011), Nederland: 5 atlas-ruter etter 1990 (verspreidingsatlas.nl). Dahlberg & Croneborg (2003) oppsummerer artens forekomst i Europa i perioden 1980-2002 med ialt 292 lokaliteter fordelt på 24 land. I hele Europa kan det pr. 2011 være snakk om 400-500 kjente lokaliteter eller flere (Jordal 2011). Utenfor Europa er arten kjent fra Nord-Amerika (Noordeloos 1992).

Arten forekommer i naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, men er også funnet i kalkskog og edellauvskog. 9 av de norske lokalitetene ligger i skog, og én lokalitet er i rikmyr. Skoglokalitetene er ofte edellauvskoger eller kalkrike skoger av forskjellig type. Jorda er ofte kalkrik, men den forekommer også noen ganger på sur mark (i gamle kulturmarksenger), og det kan tenkes at den i første rekke er tilpasset fosforknapphet. Den går helt opp i nordboreale (subalpine) områder, med norsk høydegrense 960 m o.h. i Lom i Oppland. I Sverige er den også funnet i rikmyr og fjellbjørkeskog (Jordal 2011). Arten virker kravfull med tyngdepunkt i artsrike lokaliteter ("hot spots"), og regnes i mange land som en god indikator på forvaltningsmessig viktige lokaliteter. Sverige har egen handlingsplan for denne arten og to andre beitemarkssopper (Jordal 2011).