Gul slimvokssopp Gloioxanthomyces vitellinus (Fr.) Lodge, Vizzini, Ercole & Boertm.

Dette er en av mange gule, små vokssopper. Sammenlignet med andre gule arter er den kraftig gul - av og til kromgul - og bleknende til hvit, og den er vedvarende meget slimet. Et viktig og godt kjennetegn er at den har nedløpende skiver med et gjennomsiktig slimlag langs skiveeggen (synlig med lupe). Dessuten skiller den seg fra andre gule arter på grunn av "dråpeformete" sporer. Originalbeskrivelsen er relativt knapp og kan være beskrivelse av en annen art, også fordi beskrivelsen antakelig stammer fra Uppsala i Sverige - et sted hvor den ut fra dagens kjente klimakrav sannsynligvis ikke forekommer (Arnolds 1985, jf. Boertmann 1990, Jordal & Gaarder 2002, Bergelin 2012). Det er derfor en mulighet for at gul slimvokssopp bør bytte latinsk navn til Hygrocybe luteolaeta Arnolds, som har en moderne og utvetydig beskrivelse.

Det er 34 kjente lokaliteter langs Vestlandskysten fra Sunnhordland til Nordmøre (Smøla) og Hemne i Sør-Trøndelag, alle etter 1990 (opptalt desember 2011). Sverige: de første to lokalitetene av arten ble funnet i 2012 på kysten av Skåne (Bergelin 2012), Danmark: 21 lokaliteter (Thomas Læssøe pers. medd. mars 2013), Tyskland: 4 lokaliteter ifølge Krieglsteiner (1991)(navnebruk noe usikker), Storbritannia & Irland: funnet i ca. mer enn 100 10x10 km ruter (fieldmycology.net), Nederland: funnet i 16 atlas-ruter etter 1990 (verspreidingsatlas.nl). Det er noe uvisst hvor mye det er av denne arten i Mellom- og Sør-Europa der navnet H. vitellina kan ha vært benyttet om andre arter (delvis skjørvokssopp H. ceracea, Boertmann 1990). Utenfor Europa er det uvisst om denne arten forekommer, Hygrocybe nitida fra Nord-Amerika og H. chromolimonea fra New Zealand og Australia er enten samme art eller nærstående arter (Boertmann 2010).

Forekommer i sure naturbeitemarker og andre åpne grasmarker langs kysten, i flere tilfeller i mose- og grasrike flekker i kystlynghei. Arten synes å trives best i et oseanisk klima, med en januarmiddeltemperatur på vokseplassene på over -1°C (Jordal & Gaarder 2002). De fleste voksestedene ligger i sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon og boreonemoral vegetasjonssone. Det høyeste funnet er gjort 500 moh. (Hemne i Sør-Trøndelag). I Danmark er den også funnet i stabiliserte sanddyner, på fuktig jord i kystnære vierkratt og én gang blant moser i nedbørsmyr (Boertmann 2010).