Grå narremusserong Pseudotricholoma metapodium (Fr.) Sánchez-García & Matheny

Dette er en stor, kjøttfull musserong-liknende art som er grå men rødner svakt i kjøttet. Dessuten har den en melaktig lukt. Sporene er amyloide (blir farget blå/grå/svart i det jodholdige Melzer's reagens), noe som skiller den fra de ekte musserongene og fra vokssoppene, og de er ellers sylindriske (langstrakte). Grå narremusserong tilhørte tidligere slekta Porpoloma. I Norden finnes det to andre lignende arter som ikke er funnet i Norge, av disse ligner Pogonoloma (tidligere Porpoloma) spinulosum mest. Til forskjell fra Pseudotricholoma metapodium har den filtet/småskjellet hatt, tettere skiver, kortere sporer, og vokser oftest i skog. Pseudoporpoloma (tidligere Porpoloma) pescaprae vokser i grasmarker, men har kjegleforma hatt, lys stilk og bredere sporer. Engridderhatt Lepista luscina kan ligne, lukter også mel og vokser i grasmarker, den er gjerne lysere og har oftest runde dråpeflekker i hattkanten, tettere skiver, ellers er sporene helt annerledes (bredt ellipsoide og vortete). Grå narremusserong kan også minne litt om sauevokssopp Hygrocybe ovina, men denne er bl.a. spinklere, har mørkere farger, annen lukt og inamyloide sporer (ingen fargereaksjon i Melzers reagens).

Det er ca. 70 kjente lokaliteter i landet hvor arten er sett etter 1990 (opptalt desember 2011), spredt over de lavereliggende delene av Sør-Norge nord til Høylandet i Nord-Trøndelag. Sverige: minst 50 lokaliteter (artportalen.se), Finland: meget sjelden, Danmark: 10–12 lokaliteter (Thomas Læssøe pers. medd. mars 2013), Tyskland: 6 lokaliteter (Krieglsteiner 1991), Storbritannia & Irland: funnet i ca. 50 10x10 km ruter (fieldmycology.net), Nederland: 2 atlas-ruter etter 1990 (verspreidingsatlas.nl). Arten er generelt sjelden til meget sjelden, og ikke angitt fra særlig mange europeiske land (jf. Sivertsen et al. 1994). Man har ikke funnet sikre data om funn utenfor Europa.

Grå narremusserong forekommer i Norge omtrent utelukkende i gamle naturbeitemarker og andre åpne grasmarker (kulturmarksenger). Disse kan være kalkrike eller kalkfattige, ofte det siste. I Finland er den også funnet i skog (Knudsen & Vesterholt 2012) og i Danmark i lynghei (Lange 1940). Noen av de norske lokalitetene kan også karakteriseres som grasflekker i lynghei. Det høyeste norske funnet er gjort 746 moh. (Oppdal i Sør-Trøndelag), i mellomboreal sone, men de fleste lokalitetene ligger langs kysten av Sør-Norge i boreonemoral og sørboreal vegetasjonssone. I Alpene er den funnet opp i fjellenger (se referanser hos Sivertsen et al. 1994). Arten har tyngdepunkt i artsrike lokaliteter ("hot spots"), og regnes i mange land som en god indikator på forvaltningsmessig viktige lokaliteter.