Rødrev
Vulpes vulpes
Det finnes få rovdyr som er så tilpasningsdyktige som rødreven. Arten er en utpreget generalist som finnes over hele landet, fra fjord til fjell, sågar i byene. Den er allsidig i matveien og spiser hva den måtte komme over i ulike miljøer.
- Innhold
- Kjennetegn
- Utbredelse
- Levevis
- Næring/byttedyr
- Reproduksjon
- Fiender, parasitter, sykdommer
- Siden siteres som:
Kjennetegn
Revefjeset, det spisse ansiktet og den svarte snuten gjør det lett å skille rødreven fra andre arter i hundefamilien. Typisk er også den lange, buskete halen med den umiskjennelige hvite spissen. Den lyse pelsen som går fra snuten og dekker brystet og buken står i skarp kontrast til den rustrøde pelsen og de svarte føttene. Men rødrev finnes også i flere fargevarianter; rødrev, gullrev, korsrev, svartrev og sølvrev. Sølvreven har dekkhår med hvite spisser, den har Nordamerikansk opprinnelse. Den ble importert til Norge og er vanlig i pelsdyrfarmene.
Utbredelse
Rødrevens tilpasningsevne har bidratt til at arten har etablert seg over store deler av kloden. Den er kanskje en av de mest suksessfulle artene i hele verden, den klarer seg både i ørkenbiotoper og arktiske strøk. Rødrev er vanlig i store deler av Eurasia, Nord-Amerika, Nord-Afrika. Island er et av de få stedene i Europa hvor arten ikke finnes.
I tillegg har rødrev i nyere tid blitt innført til Australia, og andre sydlige øyer. Der den er aktivt flytta av menneske, regnes den som en invasjonssart, som har stor negativ effekt på stedegne arter, særlig bakkehekkende fugl. I Norge finner vi rødrev både langs kysten, i innlandet, i lavlandet og på fjellet. Byer og tettsteder er også attraktive tilholdssteder.
Levevis
Rødreven har en fleksibel, sosial organisering. Det er relativt vanlig at rødreven lever sammen i større familiegrupper, hvor valper fra tidligere kull blir igjen i foreldrenes leveområde. Både familiegruppenes størrelse og størrelsen på rødrevens leveområde varierer med mengde, fordeling og stabilitet i mattilgangen; et leveområde kan variere fra 1 km2 til over 20 km2.
Rødreven har flere måter å kommuniserer på. Kroppsspråket likner andre hundedyr, og viser om dyret er selvsikkert, underkaster seg, hilser osv. I tillegg har dyrene et bredt spekter av lyder, som brukes i ulike situasjoner. Ingen andre hundedyr kan måle seg med rødrevens lydrepertoar. Enkelte lyder kan høres flere kilometer unna. Også luktstoffer spiller en viktig rolle i kommunikasjonen rever imellom.
Næring/byttedyr
Rødrev er en utpreget generalist, og spiser det den kommer over. Smågnagere utgjør en viktig del av dietten særlig når det er toppår for lemen og mus. Om sommeren er dietten generelt mer variert ettersom også utvalget av byttedyr er større. Da står både egg og fugler, hare, frosk, rådyr og insekter på menyen. Utover høsten også bær, frukt og korn, samt slakteavfall etter hjorteviltjakta. Hva rødreven spiser kan variere veldig mellom område og mellom år. Der den har høy tilgang til kadaver av tamrein, eller andre hjortevilt, livnærer rødreven seg nesten utelukkende av dette, når det ikke er smågnagere. Som alle andre rovdyr, velger rødreven habitat i forhold til der det er mest tilgang til mat. Forskning viser at den f. eks. patruljerer ryddebeltet under kraftledninger hvor det kan ligge rester etter fugl som har blitt drept i møte med kraftledningene. Den følger gjerne vei og jernbanestrekninger også, fordi tilbudet av mat er høyere her enn ute i terrenget. Rødrev i kystområder kan leve på ilanddreven fisk, blåskjell og sjøfugl, mens rødrev i bynære strøk i all hovedsak overlever på søppel og avfall fra oss mennesker. Reven legger ofte igjen ekskrementer på små steine og tuer. Ekskrementene er lette å kjenne igjen, de er pølseformet og spiralsnodd, og enden er dratt ut i en spiss. Farge og konsistens varierer etter hva reven har spist.
En voksen rødrev trenger omtrent ½ til 1 kg mat i døgnet, men den greier ikke å spise alt på en gang. Derfor gjemmer og graver den ned mat over store deler av territoriet, slik som mange andre revearter også gjør. Rødreven jakter alene, oftest om natten og i grålysningen, men er dagaktiv i områder der den ikke blir forstyrret.
Reproduksjon
Rødreven er et sosialt dyr som gjerne lever i større familiegrupper, med valper fra tidligere kull.
Rødreven får ungene sine i et hi under bakken. Den foretrekker å grave hi i jord- eller sandskråninger, og lager gjerne flere inn- og utganger, men sjelden mer enn fem-seks. Men den kan også etablere hi i steinurer eller under store steinblokker. Det plasseres alltid i nærheten av en vannkilde. I høyfjellet tar rødrev gjerne i bruk hi som fjellrev har gravd ut.
Rødrevhi i skogen kan være forholdsvis like grevlingens hi, men det er flere forskjeller du kan se etter. Et grevlinghi vil ofte ha en markant sti, nærmest en «grøft», som fører ut fra hiåpningen. Grevlinger graver dessuten ut store jordmasser som etter hvert danner en jordtipp utenfor hiåpningen. Mens det aldri er store jordhauger utenfor et rødrevhi. Rødreven tar ofte med seg byttedyr til hiet, noe grevlingen ikke gjør. Et revehi i bruk er lett å kjenne igjen på grunn av lukta. Både markering og råtnende matrester bidrar til en stram lukt rundt hiet. Det er imidlertid ikke uvanlig at grevling og rødrev benytter hiene til hverandre, og til og med deler store hikompleks samtidig.
I områder med rikelig tilgang på mat blir rødrev kjønnsmoden i løpet av første leveåret. Deretter har tispene løpetid én gang i året. Paringen skjer i januar-mars. I parringstida følger hannreven tispa til hun er paringsklar. Hese paringsskrik, bjeffing og uling er en svært hørbar del av paringsritualet på vinteren.
Valpene blir født i underkant av to måneder etter paring (52-53 døgn). Størrelsen på valpekullene varierer med mattilgangen. Vanligvis får rødreven 4-6 valper per kull, opptil ti eller flere kan forekomme. Både mor og datter kan få valper i samme hi, da kan valpeflokken se tilsynelatende stor ut.
Nyfødte revevalper veier ikke stort mer enn 100 gram, og åpner øynene etter omtrent 2-3 uker. Den første tida er valpene svært avhengige av mora, som stort sett holder seg i og ved hiet. Hannen bringer mat til hiet i denne perioden. Valpene dier mora i ca. en måned, før de går over til å spise halvfordøyd mat som hun gulper opp. Etter omkring tre måneder er valpene ute av hiet og må jakte på egen hånd, og stort sett klare seg selv. Men de holder seg innenfor foreldrenes territorium en stund til. Først på senhøsten vandrer de ut for å etablere egne territorier. Det er gjerne hannene som vandrer ut først, mens det hender at tispevalper blir værende helt til sommeren etter. Valper som blir i leveområdet, kan nok få god hjelp av foreldrene gjennom første leveår.
Fiender, parasitter, sykdommer
Dødeligheten er høy blant unge rever, da mange sulter i hjel når de må klare seg selv i konkurranse med andre. Selv om rødreven har få naturlige fiender, blir den drept, og noen ganger spist av større rovdyr som gaupe og ulv. Jerv og kongeørn tar også rødrev i høyfjellet. I tillegg blir mange ungrever skutt under jakt.
Sykdomsutbrudd kan gi stor dødelighet i perioder. Reveskabb hadde stor effekt på rødrevbestanden da den for først gang kom til Skandinavia midt på 1980-tallet. Fra 1980 og fram til 1990 gikk rødrevbestanden dramatisk tilbake som følge av et utbrudd av skabb. Bestanden har siden økt igjen. Reveskabb forårsakes av midden Sarcoptes scabei, som borer seg inn i skinnet på reven og legger egg. Etter hvert vil pelsen falle av enkelte steder, og reven får det typiske flekkete utseende til en skabbrev. Slike dyr får unormal atferd. De søker seg mot bebyggelse, og kan også gå inn i hus. Dyrene dør vanligvis i løpet av 2-3 måneder. Hunder kan bli smittet av reveskabb, men midden er ikke farlig for mennesker. Det er utbrudd av skabb år om annet, særlig etter år med mye smågnagere, men disse utbruddene har ikke fått samme voldsomme effekten som det vi så da skabben kom første gangen.
Siden siteres som:
Eide NE (2015). Rødrev Vulpes vulpes (Linnaeus, 1758). www.artsdatabanken.no/Pages/180936. Nedlastet <dag/måned/år>