Mårhund Nyctereutes procyonoides (Gray, 1834)

En mårhund er omtrent like stor som en rødrev. Kroppen er litt klumpete, med forholdsvis spinkle og korte føtter. Den tette, langhårede pelsen varierer ganske mye i farge, men går hovedsakelig i gult, grått, brunt og svart. Brystpartiet, halsen, leggene og føttene er mye mørkere enn resten av kroppen; nærmest svart. Klørne er krumme, noe som gjør at den til en viss grad kan klatre. Hodet er ganske lite, med spiss snute og korte avrundede ører. Tegningene i fjeset likner på vaskebjørnens; nesen og pannen har lys pels som omkranser det ellers svarte fjeset. Ansiktsmasken gjør at arten er lett å kjenne igjen forfra, men bakfra er det nesten umulig å så forskjell på en grevling og en mårhund. Arten kan også fort forveksles med rødrev, særlig korsrev og rømt tamrev. Finske mårhunder har en kroppslengde på inntil ca. 60 cm og en halelengde på inntil 25 cm. Det er en ubetydelig størrelsesforskjell mellom hunner og hanner. Kroppsvekten varierer imidlertid mye gjennom året. Om våren og forsommeren veier arten mellom fire og seks kilo, men øker til omkring ti kilo på høsten.

Det opprinnelige utbredelsesområdet til mårhund omfatter det meste av Kina, det nordøstlige Indokina, Korea, det østlige Sibir, Mongolia og Japan. For å øke tallet på jaktbare pelsviltarter ble mårhund i 1928 innført til vestlige deler av Russland, Finland, Estland og Latvia. Siden har arten spredt seg til Sverige, Danmark, Romania, Polen, Tyskland og Ungarn. Den første sikre registeringen i Norge ble gjort øst for Kirkenes i 1983.

Mårhundens leveområde preges først og fremst av en eller annen form for våtmark; fuktig løv- og blandingsskog, elvedaler, myrområder, våtmarker ved innsjøer med sivvegetasjon og marine strandområder. Den klarer seg også godt i skog brutt opp av kulturmark. Arten er avhengig av en forholdsvis lang barmarksperiode med god næringstilgang for å bygge opp nok underhudsfett til vinteren. Nordgrensen for arten er derfor omtrent ved Oulu i Finland og Luleå i Sverige – områder hvor det på årsbasis er ca. 175 dager med snødekke og en årlig gjennomsnittstemperatur på 0 °C. Mye tyder likevel på at mårhund kan klare seg lengre nord så lenge den har tilgang på næring.

Mårhund lever i parforhold tilsynelatende hele livet i et felles territorium som både hannen og hunnen forsvarer. Territoriestørrelsen varierer med ressurstilgangen og kan være godt under 1 km² til over 20 km². Paret holder seg i nærheten av hverandre, oftest innenfor en rekkevidde av fem meter. Hvis den ene maken dør, vil den andre kunne finne seg en ny.

Ekskrementer og urin er viktig i kommunikasjonen enkeltindivider imellom. Blir mårhunden skremt kan den utstøte skarpe skrik og høye freselyder, men den bjeffer ikke. Arten kan også lage mjauende eller hvinende lyder. Mårhunder er vanligvis ikke aggressive og de foretrekker og gjemme seg og skrike framfor å sloss. Når dyrene iblant likevel sloss påfører de ikke hverandre skade. For å uttrykke dominans formes halen til en omvendt u.

Mårhund er ikke kresen i matveien og har en særdeles vid næringsnisje. Det er en vesentlig årsak til at arten har spredt seg så mye siden den ble introdusert til Europa. Næringsmønsteret varierer i forhold til hvor arten befinner seg. Undersøkelser fra Finland viste at amfibier, smågnagere, insekter, våtmarksfugler, fugleegg og fugleunger er viktige byttedyr. Åtsel og slakteavfall er også viktig i deler av året. Utover høsten går arten mer og mer over på vegetabilsk næring, som er effektivt for å danne underhudsfett. I kyststrøk lever mårhunden av sjødyr og tang. Arten er flink til å svømme – den kan forsere minst fem kilometer i åpent vann – og går ikke av veien for å dykke etter mat. Arten kan imidlertid også klare seg på langt mer uappetittlig føde. I 1988 ble det avlivet et individ i Sør-Varanger som holdt til i nærheten av en utedo hvor den spiste ekskrementer.

På våre breddegrader ligger mårhunden i hi, men dersom det blir mildvær kan den iblant ta seg en tur ut midtvinters. Hiene kan dyrene grave selv, men de tar gjerne i bruk gamle hi fra grevling eller rødrev – eventuelt en beverhytte. Det hender også at de slår seg til under hus.

Mårhund blir kjønnsmoden når den er mellom ni og elleve måneder, og hunnene kan få ett ungekull årlig. Paringen skjer nattestid, like etter at dyrene forlater hiet i perioden februar og april. Akten er unnagjort på seks til ni minutter, og etter en drektighetsperiode på 60 til 70 dager blir valpene født. Det er normalt seks til ti unger i et kull, men det kan være så mange som 19. Reproduksjonen er påvirket av næringstilgangen og klimaet – da i første rekke sommerlengden. Dersom hunnen er i god kondisjon øker størrelsen på kullet. Når valpene blir født er de blinde og dekket av en tett, kort bunnull. Vekten er på inntil 120 gram. Etter ca. ti dager åpner valpene øynene og omtrent samtidig begynner dekkhårene å vokse ut. Etter 14 til 16 døgn bryter melketennene fram. Allerede etter tre til fire uker spiser ungene mat foreldrene tar med til dem, men de dier likevel til de er åtte uker gamle. Hannen tar del i ungestellet gjennom å bringe mat til hunnen i hiet og ved å passe på valpene når hunnen leiter mat. Etter tre til fire måneder klarer ungene stort sett seg selv. De fleste vandrer ut når de er mellom fire og fem måneder, men distansen de drar er gjennomsnittlig bare 20 kilometer.

Over halvparten av mårhundvalpene dør i løpet av de første tre levemånedene. Gjennomsnittlig livslengde er beregnet til mellom tre og fem år. Svært mange mårhunder blir påkjørt av biler og noen steder i Øst-Europa er arten også utsatt for betydelig predasjon fra andre rovdyr. Ulv og hund er de viktigste predatorene, men rødrev, grevling og ørn kan også ta livet av mårhund. Andre steder i Europa er det dessuten mange mårhunder som dør av sykdommer som skabb og rabies.

Bevanger K (2015). Mårhund Nyctereutes procyonoides (Gray, 1834). www.artsdatabanken.no/Pages/185071. Nedlastet <dag/måned/år>