Heroringvinge Coenonympha hero (Linnaeus, 1761)

26-32 mm.

Vingeoversiden er mørkebrun. Framvingen kan ha en øyeflekk nær vingespissen, og bakvingen har 1-4, ofte utydelige, oransjeringede øyeflekker. Undersiden er mørk gråbrun, og bakvingen har et hvitt bånd som utad er kantet med 5-6 oransjeringede øyeflekker.

Fra nordlige Frankrike og sydlige Skandinavia gjennom Sentral-Europa og videre gjennom Asia til Amur, Korea og Japan. I Mellom-Europa funnet i Nordøst-Frankrike, Belgia, Luxemburg, Sveits, Tsjekkia, Slovakia, Tyskland, Polen og Baltikum. I Sverige er arten utbredt i to adskilte områder, et lite område helt syd som omfatter Skåne og sydlige Småland, og et større område i Midt-Sverige. Arten er i tilbakegang i Europa, og er utdødd i blant annet Danmark og Nederland.

Forekommer i to adskilte områder på Østlandet. Det ene området omfatter Eidskog i Hedmark, Sørum og Aurskog-Høland i Akershus samt Rømskog i Østfold, og er en fortsettelse av den midt-svenske populasjonen. Nordligst er arten funnet i Bjørgedalen ved Hamar. Det andre området omfatter Nesøya, Brønnøya og Ostøya i vestre del av Indre Oslofjord. Arten var tidligere vanlig flere steder langs Oslofjorden, men har gått sterkt tilbake både i Norge og i Sverige. Arten ble fredet i 2001.

Eggene legges enkeltvis på ulike arter av gress. Det er usikkert hvilken gressart som utgjør artens hovedføde i Skandinavia, men strandrug, hengeaks og sølvbunke har vært foreslått. Larven er grønn med mørkegrønn rygglinje, to hvite striper og blekgul sidelinje. Den vokser langsomt og blir totalt ca. 25 mm. lang. Den overvintrer på tredje eller fjerde larvestadium og fullfører utviklingen neste vår. Forpupningen skjer på et strå rett over bakken. Puppestadiet varer i 2-3 uker.

Juni - primo juli.

Heroringvingen forekommer helst på rik, fuktig gressmark. Den kan finnes på slåttenger i skog eller på gressrike områder i overgangen mellom kulturlandskap og våtmark. Små enger langs elver der dyrket mark strekker seg ned mot elvebredden er yndede leveområder. Populasjonene innerst i Oslofjorden ser ut til å foretrekke tørrere, men likevel frodige gressmarker samt hager. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet, og er helt avhengig av en viss skjøtsel i form av beiting og nyrydning for å finne egnede levesteder. Drenering av våtmark kan på kort sikt skape svært gunstige forhold for arten, men etter den tidlige gjengroingsfasen vil dreneringen gjøre området permanent uegnet som levested.

Heroringvingen var tidligere vanlig og utbredt i Oslo, Akershus og den sørlige delen av Hedmark, og det foreligger også eldre funn fra Vestfold og fra Moss i Østfold. Etter 1920-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag finnes den bare på tre øyer i indre Oslofjord og på noen få lokaliteter i grensetraktene mot Sverige øst for Oslo. Tilbakegangen i Norge henger sammen med en generell tilbakegang i hele Europa. I Sverige er arten fortsatt ganske tallrik i Dalarna og Värmland, men den har forsvunnet fra Skåne, og har også dødd ut i Danmark. Det er flere årsaker den norske tilbakegangen. I bynære områder er urbanisering den mest sannsynlige årsaken, og de få gjenværende leveområdene i indre Oslofjord er alle under stort press. Utenfor tettstedene skyldes tilbakegangen især tap av åpne, gressrike biotoper i skog på grunn av gjengroing, drenering, granplanting og nedleggelse av småbruk. En annen fremsatt forklaring er at heroringvingen utkonkurreres av den nærstående arten perleringvinge, som er på fremmarsj i Skandinavia. Dette er neppe årsaken i Norge, hvor de to artenes utbredelse foreløpig ikke overlapper.