1. Artsnavn

Slik skriver du artsnavn riktig

Publisert Sist endret

Er det så nøye hvordan artsnavn skrives? Er det forskjeller mellom hvordan man bør oppgi populærnavn og vitenskapelige navn på arter og artsgrupper? Hvorfor finnes det faste regler om hvordan navn skal skrives?

Populærnavnene på organismene i Norge er på norsk eller samisk. Det vil si at navnene i Artsdatabankens systemer kan forekomme både på bokmål og nynorsk, samt på nordsamisk. I tillegg kommer en rekke dialektnavn på arter som er utbredt i ulike deler av landet. For populærnavn på arter er det kun én hovedregel:

  • Artsnavn skal skrives med liten forbokstav

Veldig mange av artene i Norge er velkjente og har mange ulike populærnavn tilknyttet seg. Det er derfor ingen intensjoner om å juridisk fastslå at kun ett av populærnavnene er gyldig eller riktig og at alle de andre er «feil». For at forvaltningen og andre myndigheter skal benytte et uniformt navnesett også på norske navn, har Artsdatabanken likevel pekt ut ett navn som anbefalt navn for hver tilgjengelige målform. Artsdatabankens navneregister, Artsnavnebase, kan imidlertid inneholde utallige populærnavn så lenge de har en kobling til det aksepterte vitenskapelige navnet.

Regler for å skrive vitenskapelige artsnavn riktig

For vitenskapelige navn finnes det fastsatte regler for hvordan disse skal oppgis. Hovedreglene er:

  • Navn på slekter og arter skal alltid være i kursiv
  • Slektsnavnet skal alltid ha stor forbokstav, og artsnavnet skal ha liten forbokstav – slik: Parus major (Parus er slektsnavnet som betyr meis, major er artsnavnet som betyr stor).
  • Slektsnavnet kan forkortes hvis det er omtalt tidligere i teksten; Parus major blir da P. major.
  • Navn på familier eller andre høyere nivåer i slektskapstreet, f.eks. orden, klasse og rike, skal ikke være i kursiv
  • Alle underartsnivåer skal være i kursiv, det vil si at underarter eller varieteter også må oppgis på denne måten. Hvis navnet forekommer i en kursivert tekst, skal navnet da oppgis ikke-kursivert, altså motsatt av den vanlige teksten. Dette kan ofte forekomme i bildetekster og lignende.

Internasjonale koder

Regelverket for vitenskapelige navn stammer fra nomenklatoriske koder for ulike artsgrupper. Det finnes f.eks. en slik kode for alger, sopp og planter – «International Code of Nomenclature for algae, fungi and plants» fra 2017, og en for dyr – «International Code of Zoological Nomenclature» fra 2000 (se lenker i høyremargen). Disse kodene blir utarbeidet av internasjonale komiteer med inngående taksonomisk kompetanse og det kommer nye utgaver med ujevne mellomrom.

Autor

For artsnavn og navn på underarts- eller varietetsnivå bør også navnets forfatter oppgis. Dette er personen – autor – som ga arten navn, beskrev den, og fikk dette på trykk første gang. Autornavnet blir i zoologien etterfulgt av årstallet for når navnet ble etablert. I botanikken (herunder planter, alger og sopp) er det vanlig å forkorte autornavnene i henhold til en liste utarbeidet av R.K. Brummitt og C.E. Powell i 1992. Den svært kjente naturforskeren og autoren Carl von Linné får da eksempelvis oppgitt navnet sitt som "L.". I zoologien forkortes ikke etternavn på denne måten.

Hvis det blir oppdaget at en art egentlig tilhører en annen slekt og må omplasseres, blir autor fremdeles oppgitt, men da plasseres en parentes rundt autor (og årstall, hvis organismen er et dyr) for å indikere en flytting. Sei er én av artene som ble beskrevet av Linné, men da under navnet Gadus virens. I dag er det vitenskapelige navnet på sei Pollachius virens, og autorinformasjonen oppgis da som Pollachius virens (Linnaeus, 1758). Som vi også kan se, brukes her den latinske stavemåten på Linnés navn.

Eksempler

Pinus sylvestris L. – furu
P. nigra J.F. Arnold – svartfuru
P. contorta Douglas ex Loudon – vrifuru
Anas platyrhynchos Linnaeus, 1758 – stokkand
Rana arvalis Nilsson, 1842 – spissnutefrosk
Vulpes vulpes (Linnaeus, 1758) – rødrev
Cantharellus cibarius Fr. – kantarell

Eksempel fra en tekst:
«Fjellberg hadde funnet Enoplognatha serratosignata på Dombås, en art som har sitt kjerneområde på pusztaen, de vidstrakte steppene i Ungarn, og videre østover inn i Asia.»
“Forsker Arne Fjellberg har funnet huldreedderkoppen Thymoites belissimus (L. Koch, 1879) fra Søråa i Ringebu.»
«Escherichia coli er en bakterie som finnes i tykktarmen hos pattedyr. De vanligste artene i Salmonella-slekta i Norge er S. entiritidis og S. typhimurium.»