Apollosommerfugl Parnassius apollo (Linnaeus, 1758)

62–90 mm.

Vingene er hvite med mer eller mindre omfattende mørk pudring, og er delvis gjennomsiktige især langs framvingekanten. Framvingen har 4-5 svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske oransje eller røde øyeflekker. Kroppen er svart med grå behåring. Antennene er gråhvite med svarte flekker. Hannen er noe hvitere og kraftigere i mønsteret enn hunnen. Arten danner lett lokale former som kan skilles på forskjeller i vingetegningene, og det har gjennom tiden blitt beskrevet hele 275 ulike underarter, hvorav flertallet ganske sikkert ikke er reelle. Arten kan ikke forveksles med noen annen norsk sommerfugl.

I fjellområdene i Europa, Midtøsten, Kina, Mongolia og Russland øst til Yakutsk. I Sverige forekommer arten lokalt langs øst- og vestkysten, samt på Gotland. I Finland forekommer den langs sørkysten og på Åland. De nordiske populasjonene deles vanligvis i fire underarter basert på forskjeller i utseende og levevis. Høyfjellsformen Parnassius apollo ssp. jotunensis finnes kun i Norge og forekommer fra tregrensen opp til 1400 meters høyde. Lavlandsformen Parnassius apollo ssp. norvegica flyr i dalstrøkene i Norge og i Bohuslän i Sverige. De øst-svenske og finske populasjonene regnes til Parnassius apollo ssp. scandinavica, mens nominatformen Parnassius apollo ssp. apollo kun finnes på Gotland. Apollosommerfuglen har gått kraftig tilbake både i Norden og i Europa for øvrig, og er fredet i mange land.

Apollosommerfuglen forekommer i dalstrøkene i indre Telemark, i Hallingdal, Numedal og Gudbrandsdalen, samt enkelte steder i høyfjellet i Ål, Hol og Jotunheimen. Det finnes også nyere observasjoner fra indre Vest-Agder. Arten var tidligere vidt utbredt langs kysten fra svenskegrensa til Vest-Agder, men den har nå forsvunnet helt fra kystområdene. Apollosommerfuglen ble fredet i 1989.

Eggene legges enkeltvis og tilfeldig i terrenget, gjerne ganske langt fra næringsplanten. De overvintrer og klekker tidlig neste vår, og den nyklekte larven legger straks ut på leting etter egnede næringsplanter. Larvene lever av ulike arter i bergknappfamilien. I fjellet går den primært på rosenrot mens lavlandsformen foretrekker smørbukk og hvitbergknapp. Den gang arten fantes ved kysten kunne man finne larvene på kystbergknapp. Den fullvoksne larven er fløyelssvart med en rad rødoransje flekker langs hver kroppsside. Forpuppingen skjer i en løs kokong et lite stykke ned i strøfallet på bakken. Puppestadiet varer i 3-5 uker.

Ultimo juni - primo september.

Apollosommerfuglen er først og fremst en fjellart, og det er kun i Skandinavia at arten forekommer ned til kysten. Artens typiske leveområde er stupbratte, sørvendte fjellsider hvor larvens næringsplanter vokser. Herfra foretar de voksne sommerfuglene hyppige næringssøk til omkringliggende områder hvor de kan påtreffes i blomsterrike veikanter og enger. Arten later til å ha fordel av seter- eller gårdsdrift nær levestedet. Rødknapp, tistler (Carduus, Cirsium) og knoppurt (Centaurea) er yndede nektarplanter i dalene, mens den i fjellet kan velge andre nektarplanter som vendelrot, bergfrue og svever (Hieracium). Apollosommerfuglen er en elegant glideflyger som knapt slår med vingene når den seiler mellom blomstene på en eng eller stiger på oppdriften i en fjellside. Sommerfuglen flyr primært i juli-august, men kan finnes så tidlig som i slutten av juni eller så sent som begynnelsen av september. Etter paringen får hunnen en såkalt sphragis, en pergamentaktig paringslomme på undersiden av bakkroppen som hindrer henne i å pare seg med nye hanner.

Apollosommerfuglen var tidligere vidt utbredt langs Øst- og Sørlandskysten så langt vest som til Vest-Agder, og i innlandet øst for vannskillet fra Aust-Agder i sør til Lom i nord og Sør-Odal i øst. Etter 1920-tallet har arten gått drastisk tilbake, og innen1970 hadde den forsvunnet helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Arten ser ut til å holde stand i høyfjellet og i de store dalførene i Telemark, Buskerud og Oppland, men også her har den gått tilbake. Årsakene til tilbakegangen er uklare, men må sannsynligvis sees i sammenheng med den generelle tilbakegangen i Europa. Arten er lokal og stedbunden, men flere streiffunn fra Danmark og Storbritannia tyder på at den har et betydelig spredningspotensiale og at ubredelsen dermed ikke begrenses av spredningsevnen, men av tilgangen på egnede levesteder.