Svalestjert Papilio machaon Linnaeus, 1758

72–90 mm.

Grunnfargen er lys eller varm gul. Framvingen med svart ytre kant, gulpudret svart rotfelt, og tre svarte flekker langs framkanten. Bakvingen har svart ytre kant og et gulhåret svart felt langs bakkanten og ved rota. Begge vingepar har en rad med gule flekker på det svarte kantbåndet. Bakvingens kantbånd har dessuten en rad blåskimrende flekker innenfor disse. Ved bakhjørnet av bakvingen er det en rød, svartkranset øyeflekk som ofte er kantet med blått innad. Bakvingen har en karakteristisk stjert som har gitt arten dens norske navn. Hunnen er vanligvis noe større enn hannen og har mindre spisse framvinger. Arten kan ikke forveksles med noen annen norsk art.

Utbredt over hele Europa, og i Nord-Afrika gjennom Asia til Japan. Arten finnes også i Nord-Amerika. I Skandinavia utenom Norge finnes arten i hele Sverige og hele Finland, mens den har gått drastisk tilbake i Danmark.

Utbredt over hele landet, men forekommer for det meste sporadisk og enkeltvis. Hovedutbredelsen er de sørligste delene av landet, og arten er lokalt vanlig langs kysten av Øst- og Sørlandet vest til Rogaland.

Eggene er gule og legges enkeltvis på bladene av ulike skjermplanter, i Norge hovedsakelig sløke, kvann og mjølkerot. I andre land kan larvene også gå på medlemmer av andre plantefamilier. Den unge larven er svart med en hvit flekk på ryggen og ligner til forveksling på en fuglemøkk. På dette stadiet lever den primært av plantens blomster. Eldre larver er lysegrønne med to svarte tverrbånd på hvert ledd, det bakre med fem oransje flekker. På dette stadiet lever de hovedsakelig av plantens blader. Larven er giftig og har et karakteristisk forsvarsorgan (osmaterium) i nakken. Dette består av en illeluktende, oransje gaffel som kan krenges ut fra det første nakkeleddet. Den fullvoksne larven forpupper seg med hodet oppover på et strå eller lignende nede ved bakkenivå. Fargen på puppen er miljøbetinget. I grønne omgivelser blir puppen grønn, mens en puppe omgitt av vissen vegetasjon vil bli gråbrun med mørkebrun sidestripe. Forpuppingen skjer normalt i juli, og puppen vil i så fall overvintre og klekkes neste vår. Hvis forpuppingen finner sted allerede rundt Sankthans kan puppen klekke tre uker senere og gi opphav til en sensommergenerasjon.

Ultimo mai - primo juli. Enkelte år opptrer en 2. generasjon i juli-august.

På myrer, langs bekker, elver og innsjøer, samt på enger og annen blomsterrik mark. Arten er en dyktig flyger og kan av og til påtreffes langt utenfor sine egentlige habitater. Sommerfuglen opptrer som regel fåtallig, og individer av begge kjønn oppsøker høye punkter i landskapet for å øke sannsynligheten for å treffe hverandre (såkalt ”hill-topping”). Etter parringen legger hunnen egg over en to-ukers periode.

Svalestjerten har hatt en stabil populasjonstrend i alle de nordiske landene med unntak av Danmark, hvor den har gått drastisk tilbake siden 1950-tallet. Selv om arten stort sett opptrer fåtallig er den ikke å anse som truet i Norge. Svalestjerten har stor spredningsevne, men utstrakt habitatfragmentering kan likevel være negativt for populasjonsdynamikken. Man tror at tap av egnede levesteder er årsaken til artens tilbakegang i Danmark.