Lakrismjeltblåvinge Plebejus argyrognomon (Bergsträsser, 1779)

28-34 mm.

Middels stor art. Hannens vingeoverside er skinnende blå med smal svart ytterkant. Hunnens overside er blå med mørk ytterkant av varierende bredde, og med en rad oransje halvmåner langs ytterkanten av bakvingen. Undersiden er meget lys gråhvit, særlig hos hannen. De oransje kantplettene danner et distinkt, sammenhengende bånd på bakvingen. Utenfor dette er det en rad svarte pletter med blå kjerne. På framvingen går det oransje båndet mer over i enkeltpletter. Tegningsmønsteret er nesten identisk med idasblåvinge. De to artene skilles likevel lett ved at lakrismjeltblåvinge er betydelig større enn idasblåvinge. I flukt kan arten lettere forveksles med kløverblåvinge, sølvblåvinge og tiriltungeblåvinge, som alle flyr på lakrismjeltblåvingens lokaliteter. Disse skiller seg imidlertid klart fra lakrismjeltblåvinge på undersiden, spesielt bakvingeundersiden, bl.a. ved at de øvrige artene enten mangler svarte pletter langs ytterkanten, eller har pletter uten blå kjerne.

Utbredt fra Frankrike, Italia, Belgia og Tyskland østover gjennom Sibir, Sentralasia og Nord-Kina til Korea, Japan og Sakhalin. I Norden finnes arten utenom Norge i et lite område på østkysten av Sverige. Populasjonene i Norge, Sverige og Latvia avviker fra de øvrige europeiske populasjonene og regnes som en egen underart, Plebejus argyrognomon ssp. norvegica. De skandinaviske populasjonene antas å være reliktpopulasjoner fra en periode med varmere klima under stein- og bronsealderen. Arten er i kraftig tilbakegang både i Sverige og i mange andre europeiske land, men regnes ikke som truet på verdensbasis.

Arten er historisk kjent fra et titalls lokaliteter i indre Oslofjord men er nå trolig utdødd i Norge. Arten ble sist sett på øya Langåra i Asker i 2013.

Egget er hvitt og flattrykt og legges tilfeldig og enkeltvis på lakrismjelt, som er artens eneste vertsplante i Norge. Egget overvintrer og klekkes neste vår. Larven, som utvikler seg i løpet av forsommeren, er grønn med svart hode og svarte tegninger. Ofte lever flere larver sosialt på samme plante. Larven er hovedsakelig nattaktiv og tilbringer gjerne dagen i skjul i et uutsprungent blad, hvor den vartes opp av maur. Maurene beskytter larven mot rovdyr og parasitter, og får i bytte sukkervann som larven skiller ut fra bakkroppen. Larvene til lakrismjeltblåvinge vartes opp av ulike arter jordmaur (Lasius), eitermaur (Myrmica) og stokkmaur (Camponotus). Den fullvoksne larven forpupper seg på vertsplanten, og puppen klekker 1-2 uker senere.

Juli - primo august.

Arten flyr på varme, nedbørfattige steder hvor berggrunnen er basisk og hvor larvens vertsplante forekommer rikelig. Sommerfuglen flyr i én lang generasjon på sensommeren, og påtreffes i sørvendte skogbryn, veikanter, tørrenger og andre åpne områder hvor det vokser rikelig med nektarplanter, og hvor det finnes soleksponerte bestand av vertsplanten. Om kvelden oppholder sommerfuglen seg gjerne på eller rundt vertsplanten.

Det første norske funnet av lakrismjeltblåvinge ble gjort i 1880 ved gården ”Borge” i Asker (Sannsynligvis = Borgen). Siden har arten blitt funnet på Nesøya, Brønnøya og Langåra i Asker, samt Lysaker, Borøya, Ostøya og Kalvøya i Bærum. Det finnes også et gammelt belegg fra Oslo uten nærmere tids- og stedsangivelse. Etter 1950-tallet finnes det ingen sikre funn fra fastlandet, og arten har trolig forsvunnet helt herfra. Sommerfuglen fantes fortsatt på Nesøya, Brønnøya, Borøya og Ostøya så sent som på slutten av 1990-tallet, men da de fire øyene ble systematisk undersøkt i 2007 ble arten kun funnet på Ostøya. Arten har ikke latt seg gjenfinne på Ostøya heller etter 2007, men i 2009 ble arten funnet på en ny lokalitet: øya Langåra i Asker. Det ble satt i gang habitatforbedrende tiltak både på Langåra og på andre aktuelle lokaliteter på naboøyene, og i 2012 ble det satt i gang et prosjekt for å ale opp og sette ut individer av arten på flere lokaliteter. I 2013 ble oppalte individer satt ut på Borøya, Ostøya og Langåra, men utsettingsprosjektet bar ikke frukter, og arten har ikke latt seg gjenfinne på noen av øyene i ettertid og antas nå å være utdødd i Norge. Årsakene til artens tilbakegang er først og fremst tap av egnede leveområder som resultat av utbygging og gjengroing, men også andre faktorer spiller inn. Larvens vertsplante er sensitiv for beiting, og på Borøya er overbeiting fra sau sannsynligvis årsaken til at den opprinnelige bestanden forsvant. Arten ble fredet i 2010.