Steingjøkhumle
Bombus (Psithyrus) rupestris
Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet.
Dronning
Dronning av steingjøkhumle Bombus rupestris på rødkløver, Møringa ved Horten i Vestfold.
Sternitt 6, dronning
Siste bukledd (St6) hos dronning av steingjøkhumle Bombus rupestris.
Dronningen (hunnen) av steingjøkhumle er meget stor (lengde ca. 21 mm) og glinsende svart med oransjerød bakstuss. Den beveger seg tregt, og vingene er svært mørke. Humla kan derfor minne om en stor bille i flukt.
Hanner
Hann av steingjøkhumle Bombus rupestris.
Genitalia av steingjøkhumle Bombus rupestris.
Hannene av steingjøkhumle er mindre og slankere enn dronningene, men relativt store til å være gjøkhumlehanner. De er svarthåret i ansiktet. Mellomkroppen er svart med mer eller mindre gråhvite hår på krage og skutell. Bakkroppens T1 kan også ha lyse hår. Bakstussen er oransjerød. Hårene på beina er lange og oransjerøde.
Utbredelse
Steingjøkhumle er utbredt i store deler av Europa og østøver til Stillehavet. I Norge er den relativt vanlig i Oslofjord-området og i fjordstrøkene på Vestlandet. Det finnes et eldre funn fra Sel i Gudbrandsdalen, men den er for øvrig ikke funnet særlig langt oppover i dalene på Østlandet. Nyere funn fra Trondheim i 2009 og senere indikerer at arten har ekspandert i likhet med verten steinhumle.
Hann av steingjøkhumle Bombus rupestris på åkertistel, Fredrikstad i Østfold.
Levesett
Steingjøkhumle er relativt vanlig i ulike kulturlandskap og ruderatområder på Østlandet. Den er påfallende tallrik på kalkrike tørrenger i Oslofjord-området, særlig på øyene. Arten er sosialparasitt på steinhumle, men er mer begrenset utbredt enn sin vert. Hunnene sitter ofte på rødkløver, mens hannene gjerne besøker tistler og knoppurt i juli og august.
Dronninger er i Norge registrert fra 18. april til 16. september, og hanner fra 10. juli til 2. oktober.
Dronning av steingjøkhumle, Bombus rupestris, på rødkløver, Møringa ved Horten i Vestfold.
Forvekslingsarter
Dronningen av steingjøkhumle er lett å skille fra steinhumle og tyvhumle på størrelse, avlang kroppsform og glinsende, nesten snau fremre del av bakkroppen, samt svært mørke vinger. Rødfargen på bakstussen er dessuten mindre utbredt og ikke så rød som hos steinhumle. I tillegg er en dronning av steingjøkhumle påfallende treg i bevegelsene og mangler pollenkurver.
Hannene av steingjøkhumle ligner en del på hanner av steinhumle og tyvhumle, men mangler den gule hårdusken på nesen. De har dessuten mørk behåring på undersiden av kroppen og på lårene der steinhumle og tyvhumle har mer eller mindre lys behåring. Steingjøkhumle kan også forveksles med hanner av enghumle og gresshumle. Enghumlehanner har imidlertid hvite hårdusker ved basis av hoftene på midtre beinpar. Gresshumlehannen har ofte et karakteristisk svakt lysegult bånd på bakkroppens T1 og T2. Også hanner av lundgjøkhumle kan ved første øyekast ligne steingjøkhumle, med unntak av at førstnevnte har et bredere og gulere kragebånd. Den sikreste skillekarakteren er formen på genitalia som hos steingjøkhumle er helt ulik den hos lundgjøkhumle og de sosiale humlene.
