Uralmaur
Formica (Formica) uralensis
Dronning av uralmaur Formica uralensis.
Uralmaur bygger tuer på litt tørrere partier av større myrkomplekser. Den er kun kjent fra noen myrer i Hedmark og fra Pasvik i Finnmark. Arten er lett å kjenne fra andre tuebyggende maur på det helsvarte hodet.
Kjennetegn
Arbeider av uralmaur Formica uralensis.
Hode av uralmaur Formica uralensis, dronning.
Uralmaur Formica uralensis regnes som skogmaur Formica s. str., men har mange fellestrekk med sauemaur Formica sg. Serviformica. Den har derfor en noe usikker taksonomisk stilling. Arbeidere og dronninger har et påfallende bredt hode som er nesten helsvart, og kun med antydning til lysere kinn hos enkelte individer. Pannetriangelet er matt, og antenneskaftene er påfallende korte. Kroppens behåring er svært begrenset og bakhodet og mellomkroppen mangler utstående hår. Arbeiderne har en stor mørk flekk på fremre del av mellomkroppen.
Hannen har hårløse øyne og små tenner på innsiden av kjevene. Bakkroppen er forholdvis bred.
Lengde: arbeider, 4,5–8 mm; dronning, 9–11 mm; hann, 9–11 mm.
Utbredelse
Uralmaur er utbredt i østlige deler av Fennoskandia og østover gjennom Russland til Stillehavskysten. Det finnes også spredte isolerte forekomster i Mellom-Europa og Danmark.
I Norge ble den først funnet i Pasvik i Finnmark (Fjellberg 1975) der den er tallrik i myrområder. Den er siden funnet på noen myrer i Hedmark (Kvamme 1982, Ødegaard 2013), men virker å være svært begrenset forekommende i Sør-Norge.
Levesett
Uralmaur bygger relativt små tuer i større myrkomplekser, gjerne i forbindelse med tørrere strenger som går ut fra myrkanten og er bevokst av lyng og spredte småfuruer. Tua anlegges ofte nær ei lita furu slik at de kan benytte fururøttene som skjelett i den indre tuestrukturen. Tuematerialet har en veldig variert sammensetning, og ofte med en høy andel av relativt store kvistbiter. Den er relativt flat og kan være vanskelig å oppdage på avstand. De indre delene består av nokså store hulrom mellom trerøttene. Når arten er tilstede på et myrkompleks, finnes det ofte flere tuer, men disse står som oftest enkeltvis i lang avstand fra hverandre.
Samfunnet består av en eller flere dronninger og noen tusen arbeidere.
Arten lever hovedsakelig av honningdugg fra bladlus i bjørk og furu.
Svermingen skjer en gang i løpet av perioden fra begynnelsen av juli til slutten av august. Før vinteren går kolonien ut av tua og klumper seg sammen for overvintring på en tørrere plass i nærheten.
Tue av uralmaur Formica uralensis. Linåsmyra, Eidskog i Hedmark. 29. juni 2014.
Forvekslingsarter
Uralmaur er enkel å kjenne igjen på det helmørke hodet og de korte antenneskaftene. Pannetriangelet er matt som hos sauemaur Formica sg. Serviformica. Den kan minne litt om engskogmaur Formica pratensis ved at den har en stor og tydelig avgrenset mørk flekk på mellomkroppen. Ellers ligner den andre arter i Formica rufa-gruppen.
Hannene minner om de hos sauemaur (Serviformica) ved at de har hårløse øyne og tenner på kjevene, men første bakkroppsledd er tydelig bredere enn mellomkroppen. Sauemaur har en slankere bakkropp.
