Mudderfluer
i Norge og Norden

Mudderfluer er skinnende, mørkebrune eller svartbrune insekter, som en vanligvis finner langs elver, innsjøer og mindre vannansamlinger. De har to par vinger, hvor for- og bakvingene er omtrent like store og 10–16 mm lange. Hodet har bitende munndeler og tynne, trådformete antenner. Hanner og hunner er nesten like, men hunnen er normalt en tanke lysere og noe større enn hannen, samt at genitaliene er klart forskjellige. Mudderfluer kan overflatisk forveksles med visse arter av vårfluer (Trichoptera), som også opptrer på de samme stedene. Mudderfluene kan kjennes på at de har flere tverribber i vingene og at vingene er uten hår. Mudderfluelarvene lever i mudder på bunnen av elver og andre vannansamlinger. De er generelt ganske slanke, men har et stort hode, som er forsynt med kraftige, krumme kjever. Langs bakkroppens sider finnes sju par femleddete, hårete trakégjeller, og på det siste leddet finnes en bakoverrettet, uleddet trakégjelle.

Mudderfluer finnes gjerne i ganske store tettheter, men oftest ser man ikke mange individene av gangen. Dette skyldes at de fleste oppholder seg nede i vegetasjonen, gjerne på planter som står ute i vannet, men også på busker og trær i nærheten. De er dagaktive, men er normalt mest aktive om morgenen. Skjønt aktive, mudderfluer er trege dyr. De er lettest å finne i solskinn, men flyr også i noen grad i gråvær. De skal være lite tiltrukket av kunstige lyskilder.

Voksne mudderfluer lever kun i noen få dager, og i den tiden tar de normalt ikke til seg føde. Man har imidlertid registrert dyr som søker til blomster for å spise pollen. Larvene er glupske rovdyr, som spiser ormer, snegler, mygglarver og mange andre små vanndyr. På dypt vann er det ikke så mye å jakte på, og der lever mudderfluelarvene nesten utelukkende av fjærmygglarver.

Selv om mudderfluelarver på mange steder er tallrike, er de ikke nødvendigvis så lette å få i fangstredskaper som mange andre vanndyr. Hovedsakelig er dette på grunn av at de lever dypt i mudderet, men også fordi de er relativt raske. De har dessuten en utrolig evne til å overleve under ugunstige forhold, som i mudder med lite oksygen, og kan være svært seiglivete i f.eks. sprit. Ofte ser en bevegelser hos innfangete dyr etter både fem og ti minutter i 70 % sprit, og det er antakelig bare voksne vannkalver som kan måle seg med dette.

Nyklekkete hunner sender ut duftstoffer (feromoner) som hannene fanger opp ved hjelp av sanseorganer på antennene, og man kan ofte se hunner omgitt av flere hanner. Paringen skjer som regel om morgenen, og straks deretter begynner hunnen å legge egg på grener, plantestengler og blader i vannkanten. Eggene legges helt tett inntil hverandre i kompakte klumper, som hver kan inneholde mange hundre egg. Hunnen legger flere eggklumper, og kan i alt legge opp til ca. 2000 egg. Eggene klekker etter få uker, og de små larvene faller ned i vannet. Til å begynne med svømmer de rundt mellom vannplantene i overflaten, men etter en tid søker de ned til bunnen. Her lever de resten av tiden som larver, mellom tykke lag av råtne plantedeler eller nede i selve mudderet. Larvene vokser langsomt, og bruker normalt to år på å gjennomgå de i alt ti larvestadiene. Den første vinteren er larven i 6. eller 7. stadium, mens den overvintrer siste gang i 10. stadium. Utpå våren forlater larven vannet og kryper opp på land, hvor den lager seg en liten hule i fuktig jord eller mellom vissen og råtten vegetasjon. Her forpupper den seg, og etter 2–3 uker graver puppen seg opp til overflaten og klekkes til en voksen mudderflue.

Det er funnet fem mudderfluearter i Norge. I Danmark finnes en sjette art, og i Norden er det altså seks arter til sammen. To av artene, Sialis fuliginosa og S. lutaria, er vanlige og vidt utbredte i Norge, både i sør og i nord, mens to av artene er kun funnet i våre to nordligste fylker. Artene er svært like hverandre, og kan ikke skilles uten undersøkelser av genitaliene (ytterst på bakkroppen). Disse delene er det i praksis umulig å få tatt bilder av i felt, og sikre bestemmelser krever at dyr samles og undersøkes under lupe, fortrinnsvis under en god lupe inne. Dette gjelder også for larver. Både voksne og larver er imidlertid godt beskrevet, og det er mulig å skille alle de nordiske artene fra hverandre. Karakterene er relativt lette å se på ferske dyr og på dyr i sprit, mens det kan være vanskelig å artsbestemme dyr på nål. Det anbefales derfor å både samle og oppbevare mudderfluer på sprit.