Vannmetning som uLKM på jorddekt fastmark
Det som skal registreres er hvor stor andel av et polygon eller annet utfigurert natur(type)område, her kalt ‘observasjonsenheten’, som kjennetegnes av fuktmark (basistrinn VM∙b).
- Innhold
- Full beskrivelse av variabelen:
- Hovedkjennetegn
- Måleskala - A6
- Definisjoner
- Utfyllende forklaring
- Praktiske tips
Hovedkjennetegn
- fuktmark på kalkfattig grunn domineres av torvmoser
- fuktmark på kalkrik grunn har oftest tilførsel av kildevann
Definisjoner
markfukting – når øvre marksjikt ofte er gjennomfuktet på grunn av tilførsel av vann
Det er basistrinn VM∙b som definerer arealene som 0VM skal brukes til å registrere forekomst av. (VM∙+ kjennetegner våtmarkssystemer, se detaljer under generell beskrivelse av LKMen Vannmetning )
Basistrinn | Betegnelse | Beskrivelse |
b | fuktig | fuktmark; mark som holder seg lenge fuktig en periode etter at den er fuktet opp og som inneholder rikelig med fuktmarksindikatorer som f.eks. torvmoser (Sphagnum spp.) |
Utfyllende forklaring
Vannmetning (VM) utgjør sammen med uttørkingsfare (UF) og kildevannspåvirkning (KI) kjernen i beskrivelsen av variasjon relatert til markfuktighet i jorddekte fastmarkssystemer. Mens UF adresserer faren for ekstrem tørke (50- eller 100-årstørken), adresserer VM fuktighetsforholdene slik de vanligvis er, det vil si jordfuktigheten slik den er noen dager etter siste regnfall.
Variasjonen langs UF og VM er i stor grad er frikoblet i rom, i tid og med hensyn til artenes responser; i fastmarksskogsmark (T4) er f.eks. alle kombinasjoner av UF (variasjonen fra frisk blåbærskog til tørkeutsatt lavskog) og VM (fra veldrenert mark til fuktmark) realisert.
Variasjonen i vannmetning (VM) er et uttrykk for de hydrologiske forholdene i et område, som i sin tur er styrt av topografien. Langs VM finnes variasjon fra veldrenert mark (VM∙0), gjerne på (svakt) konvekse terrengformer, til større eller mindre flekker, gjerne i små forsenkninger, av vegetasjon dominert av torvmoser (Sphagnum spp.) og andre arter som foretrekker fuktige voksesteder, men som også tåler langvarig uttørking (VM∙b).
Det er bare områder med mark som er klart preget av markfukting (men uten å være våtmark), som kommer til uttrykk ved dominans av torvmoser (Sphagnum spp.) på kalkfattig og intermediær mark (KA∙abcd) og /eller store bregner, høgstauder eller andre klart fuktighetselskende arter på mer kalkrik mark (KA∙efghi), som skal tilordnes VM∙b. De vanligste torvmosene på fuktig fastmark er grantorvmose Sphagnum girgensohni, tvaretorvmose S. russowii og lyngtorvmose S. quinquefarium med optimum i fuktig blåbærskog og furutorvmose S. capillifolium med optimum i fuktig lyngskog. De sjeldne torvmoseartene huldretorvmose S. wulfianum og litorvmose S. rubiginosum har også optimum i blåbærskog. Torvmosearter med optimum i tresatte våtmarkssystemer, som f.eks. klubbetorvmose Sphagnum angustifolium og kratt-torvmose S. centrale, forekommer også på fuktig fastmark.
-
Grantorvmose Sphagnum (Acutifolia) girgensohnii
-
Tvaretorvmose Sphagnum (Acutifolia) russowii
-
Lyngtorvmose Sphagnum (Acutifolia) quinquefarium
-
Furutorvmose Sphagnum (Acutifolia) capillifolium
-
Huldretorvmose Sphagnum (Acutifolia) wulfianum
-
Litorvmose Sphagnum (Acutifolia) rubiginosum
-
Klubbetorvmose Sphagnum (Cuspidata) angustifolium
-
Kratt-torvmose Sphagnum (Sphagnum) centrale
Torvmoser vokser raskt og torvmosematter i frisk vekst inneholder derfor ofte få andre mosearter. Dette er en viktig grunn til at fuktmarkas artssammensetning ikke skiller seg betydelig fra artssammensetningen på veldrenert mark og dermed til at VM oppfattes som en uLKM i skogsmark (T4) og fjellhei, leside og tundra (T3).
Vannet som metter marka (VM∙b) kan være stillestående (‘stagnerende vann’) eller friskt og oksygenrikt (‘kildevann’). Artssammensetningen på fuktmark (VM∙0) skiller seg mer fra ikke vannmettet mark (VM∙0) når vannet har kildevannspreg (KI∙b) enn når det mangler slike egenskaper (KI∙0). Mens signalet fra vannmetning (VM) uten kildevannspåvirkning (KI) på artssammensetningen er for svakt til å gi grunnlag for å skille ut egne grunntyper, blir det både i T3 og T4 skilt ut egne grunntyper for vannmettet og kildevannspåvirket mark. Fordi kildevannspåvirkningen utgjør tungen på vektskåla her, er kildevannspåvirkning (KI) og ikke vannmetning (VM) benyttet som tLKM i disse hovedtypene.
I klart og sterkt oseaniske områder (bioklimatiske seksjoner O2 og O3), det vil si i kyststrøk i hvert fall fra Vest-Agder til Lofoten, har fuktmark på fastmark et betydelig innslag av arter som i resten av landet stort sett opptrer som myrarter. Typiske eksempler er klokkelyng Erica tetralix, rome Narthecium ossifragum og bjønnskjegg Trichophorum cespitosum. Det er mulig artssammensetningen i fuktig fastmark i disse delene av landet skiller seg tilstrekkelig (> 1 ØAE mellom typiske utforminger) fra veldrenert mark til at det skal skilles ut en serie av grunntyper for VM∙b. I så fall skal det etter kriteriene for typeinndeling i NiN opprettes en serie av fuktmarks-grunntyper.
Arealandelen av skogsmark (T4) og fjellhei som utgjøres av fuktmark øker fra svakt kontinental bioklimatisk seksjon (C1) der fuktmark nesten mangler fullstendig til sterkt oseanisk seksjon (O3) der fuktmark kan dekke store områder.