Squarrosa
Seksjonen omfatter totalt bare fire kjente arter, og tre av disse er funnet i Norge. Den fjerde arten, Sphagnum mirum Flatberg & Thingsg. er funnet sparsomt i arktisk Alaska, Kanada og Russland (Flatberg & Thingsgaard 2003).
- Innhold
- Beskrivelse, kjennetegn
- Kjønnet status, cytologi
- Sporefarge
- Utbredelse
- Voksested
- Morfologisk variasjon
- Taksonomi, nomenklatur
Genetisk forskning (Shaw et al. 2015) har vist at det som var regnet som underslekt Squarrosa har klar fylogentisk tilknytning til underslekt Acutifolia, og at den best klassifiseres som en egen seksjon her.
Beskrivelse, kjennetegn
- skudd små, middelstore til store
- hodefarge grønn, gulgrønn, gulbrun til brun
- stengel grønn, gulbrun til mørkbrun
- stengelblad store, tungeformede til tungeformet–rektangulære, ender ± avrundet, slappe, varierende orientert langs stengelen, mot bladspissen med tydelig rutenett av store hyalinceller (lupe!); kortere eller jevnlange med greinbladene
- greinblad ikke-rekkestilte, egg–lansettformede til eggformede, smalt til bredt tilspissede, varierende tydelig tannete i spissen, i øvre halvpart rette til tydelig sprikende (squarrøse)
Ingen arter i underslekta har hoder/greiner med tydelig oransje eller rødt innslag.
Kjønnet status, cytologi
Spriketorvmose Sphagnum squarrosum er monoik og beitetorvmose S. teres dioik, mens tundratorvmose S. tundrae så langt ikke er funnet med kjønnsorganer og sporehus, heller ikke utenom Svalbard. De tre norske artene er alle haploide (N = 19).
Sporefarge
Spriketorvmose Sphagnum squarrosum har gulbrune sporer, nokså lik sporefargen hos f.eks. sumptorvmose S. palustre i underslekt Sphagnum, og heitorvmose S. strictum i underslekt Rigida. Beitetorvmose S. teres har lysbrune sporer
Utbredelse
Spriketorvmose Sphagnum squarosum og beitetorvmose S. teres er vide ubikvister på fastlandet, og inngår i MeArTu på Svalbard og er også funnet på Jan Mayen. Spriketorvmose er dessuten funnet i ArPoØr på Nordaustlandet. Tundratorvmose S. tundrae er så langt bare funnet i MeArTu på Svalbard, Spitsbergen.
Voksested
Oppsummert: Fastlandet: VåS: Geogen; myrflate→åpen myrkant→ myrskog; lav tue→fastmatte→mykmatte; intermediær→ moderat kalkrik. Mangler på ombrogen og geogen, kalkfattig myr. FaS: Intermediær svak grunnkilde. Intermediær kildemyr. Fuktig høystaude- og storbregneskog. (Intermediær kystfukthei). Reinrosefukthei. Intermediær frostmark. Kalkrikt fuktberg. Svalbard: VåS: (Intermediær permafrost-våtmark). FaS: Intermediær frostmark. Kalkrik fukt-mosetundra.
Morfologisk variasjon
Bortsett fra skuddstørrelse viser alle artene forholdsvis liten fenoplastisk variasjon i forhold til «tørr–fuktig»-gradienten. Beitetorvmose Sphagnum teres får ofte dominerende grønne skudd/hoder med tydelig squarrøse greinblad i fuktig skyggehabitat. I eksponerte habitat på Svalbard har spriketorvmose S. squarrosum dominerende gulbrune hoder med ofte utydelig sprikende (squarrøse) greinblad.
Taksonomi, nomenklatur
Det er knyttet taksonomisk usikkerhet til utforminger av beitetorvmose Sphagnum teres med grønne skudd/hoder og sprikende greinblad. Dette kan bare klarlegges gjennom molekylærgenetiske undersøkelser. Det er også taksonomisk usikkerhet knyttet til de «brune» fargevariantene av spriketorvmose S. squarrosum som vokser på Svalbard.