Mørk rutevinge Melitaea diamina (Lang, 1789)

37-46 mm.

Dette er den mørkeste rutevingen. Vingeoversidens grunnfarge er oransje, men de svarte ribbene og tverrbåndene er så kraftig utviklet at oversiden framtrer nærmest svart. De ytre av oversidens lyse flekker er gulhvite, lenger inn på vingen er de gulbrune. På bakvingeundersiden består det ytterste båndet av grågule eller oransjegule flekker mens det nest ytterste har hvitgule flekker. Det er dermed tydelig fargekontrast mellom de to ytterste båndene. Det neste båndet består av okerfargede flekker med brune buer, noen ganger med brune eller svarte punkter i buene. Arten ligner marimjellerutevinge, men denne er gjennomgående lysere på vingenes overside, og de to ytre båndene på bakvingens underside har samme gulhvite farge. I det neste båndet er flekkene uten brune buer, men ofte med en rødlig midtplett.

Europa bortsett fra de nordligste, vestligste og sydligste delene. Østover til Japan og Korea.

Lokal og sjelden i Sør-Norge nord til Valldal i Møre og Romsdal. Arten mangler helt i Vest-Agder og Rogaland, og lenger nord på Vestlandet finnes den bare i indre deler. Arten er i tilbakegang i Vest-Europa, og det samme er sannsynligvis tilfelle hos oss.

Larven lever selskapelig i et spinn på vendelrot (Valeriana). I litteraturen angis også marimjelle (Melampyrum), kjempe (Plantago) og veronika (Veronica) som vertsplanter. Den er svartbrun med mange små lyseblå pletter på sidene, og har korte, behårede oransje og gule torner. Den blir totalt 30 mm lang. Overvintringen skjer som larve. Puppen henger tett ved bakken på en plante.

Medio juni - medio juli.

På fuktige skoglysninger, næringsrike myrer og elvebredder. Artens biotoper er truet av gjengroing og granplanting. Opphør av utmarksbeite gjør også at de blomsterrike lysningene i skogen forsvinner. På den annen side kan flatehogst noen steder ha en positiv effekt for arten.