Svart sauemaur
Formica (Serviformica) fusca
Dronning av svart sauemaur Formica fusca.
Svart sauemaur er en av de aller vanligste maurartene i Sør-Norge, og den finnes i en lang rekke ulike habitater fra tørr grus til morken ved og gjerne i områder som er bearbeidet som følge av menneskelig aktivitet. Arten er lite aggressiv og flykter raskt hvis den blir forstyrret. Den er gråsvart i fargen og ikke mulig å skille fra nordlig sauemaur uten å studere kroppsbehåringen i lupe.
Kjennetegn
Arbeider av svart sauemaur Formica fusca.
Dronning av svart sauemaur Formica fusca, fra siden.
Hann av svart sauemaur Formica fusca.
Svart sauemaur Formica fusca er ensfarget brunsvart med et noe matt, grålig skjær. Bein og antenner er noe lysere brune. Den nedliggende behåringen er relativt tett, men den mangler i stor grad utstående behåring. Hos arbeiderne finnes høyst to utstående hår på mellomkroppens overside og ofte er den helt hårløs. Hos arbeidere og dronninger har mellombeina høyst et utstående hår på undersiden av låret.
Dronningen er relativt stor. Den nedliggende behåringen på hodet og T1 er tett, mens den utstående behåringen på framryggen (pronotum) er begrenset til midtpartiet. Petiolen mangler som regel innskjæring i overkant, men dette varierer en del.
Hannen har lyse bein uten hår, mens bakkroppens behåring er påfallende spredt og kort. Den har svært korte oppstående hår på petiolen.
Lengde: arbeider, 4,5–7 mm; dronning, 7–9,5 mm; hann, 8–9 mm.
Utbredelse
Svart sauemaur forekommer i det meste av Europa nord til midtre deler av Fennoskandia. Den finnes østover gjennom sørlige deler av Sibir til Kamtsjatka og Japan.
I Norge er den svært vanlig i Sør-Norge nord til Trøndelag. Arten ble først rapportert fra Norge av Siebke (1880).
Levesett
Svart sauemaur er en av våre minst krevende arter med hensyn til levesett. Den danner gjerne kolonier i områder som er forstyrret av menneskelig aktivitet, men finnes også på åpen mark langs kysten, i myr- og skogkanter. Den går ikke særlig langt oppover i høyden og mot nord, men erstattes av nordlig sauemaur i områder med kaldere klima.
Koloniene er enten underjordiske i jord eller mose, men de kan også finnes i morken ved. De er vanligvis relativt små med opp til tusen arbeidere og en eller flere dronninger. Ofte finnes flere kolonier nær hverandre.
Arten er hovedsakelig predator på mindre invertebrater, men henter også honningdugg fra bladlus. Den er også ofte å finne i blomster der den kan hente pollen og nektar. Svart sauemaur er en lite aggressiv art som raskt flykter unna når den blir forstyrret.
Svermingen foregår som regel en gang i løpet av perioden fra midten av juli til midten av august.
Svart sauemaur Formica fusca henter nektar fra sløke Angelica sylvestris. Mokallen, Aremark i Østfold. 2. august 2015.
Svart sauemaur Formica fusca og sjuprikket marihøne Coccinella septempunctata. Trolig slikker begge i seg honningdugg på bladene. Mokallen, Aremark i Østfold. 1. august 2015.
Forvekslingsarter
Arbeidere av svart sauemaur kan ligne andre sauemaur, men ligner mest på nordlig sauemaur Formica lemani. Disse to artene har imidlertid nokså lite overlappende utbredelse i Norge til tross for at begge er svært vanlige der de finnes. Svart sauemaur har 0–2 utstående hår på framryggen mens nordlig sauemaur har 5–20 hår der. Både arbeidere og dronninger av svart sauemaur har høyst et utstående hår på undersiden av mellomlåret nær lårets basis mens nordlig sauemaur har minst tre slike på mellomlåret (behåringen på hofteringen og hofta inkluderes ikke). Dronningens utstående behåring på framryggen er begrenset til midtpartiet hos svart sauemaur mens den hos nordlig sauemaur rekker ut til sidene mot vingefestet.
Hannen av svart sauemaur mangler hår på undersiden av mellomlåret til forskjell fra nordlig sauemaur og myrsauemaur F. picea som har minst et hår der. Hannen til svart sauemaur skilles ellers fra alle andre mørke sauemaur på at petiolen har kun svært korte hår i overkant.
Taksonomisk bemerkning: Seppä et al. (2011) har studert forskjellene mellom F. fusca og F. lemani inngående ved hjelp av en rekke taksonomiske metoder. De konkluderer med at begge arter er valide, og at de fleste metodene separerer artene godt. Imidlertid vil det kunne forekomme enkeltindivider som ikke lar seg artsbestemme. De påpeker spesifikt at DNA-strekkoding (basert på mitokondrienes COI-gen) separerer alle individer av begge artene i Finland. Dette er imidlertid ikke tilfelle i Norge og resten av Europa, der alle F. fusca som hittil er testet genetisk har identisk strekkode med F. lemani. Dette kan skyldes geografiske forskjeller i DNA-stekkode innenfor samme art (som følge av for eksempel historisk hybridisering eller ulike innvandringsveier), men vi kan ikke helt utelukke at det kan skyldes taksonomiske uklarheter.
Bol av svart sauemaur Formica fusca. Skipstadkilen, Hvaler i Østfold.