Brun tremaur
Lasius (Lasius) brunneus
Brun tremaur er hovedsakelig knyttet til gamle eiketrær. Arten er nokså anonym og på størrelse med en svart jordmaur, men har tydelig rødbrun mellomkropp i kontrast mot det mørkere hodet og den svarte bakkroppen. Arten er relativt vanlig på Østlandet, både i kulturlandskapet og i skogen, der det finnes gode forekomster av gamle trær.
Kjennetegn
Brun tremaur Lasius brunneus ligner i felt på svart jordmaur L. niger og skogjordmaur L. platythorax, men er noe lysere i fargen. Arbeiderne har lyse bein og antenner og er rødbrune på mellomkroppen med noe mørkere hode og brunsvart bakkropp. De mangler utstående behåring på antenneskaft og på bakleggene. Hodet er påfallende bredt og antenneskaftene er påfallende korte. Munnskjoldet er besatt med meget spredte nedliggende hår og mandiblene har oftest sju tenner. Den utstående behåringen på mellomkroppen er relativt spredt mens den nedliggende behåringen er fin og tiltrykt.
Dronningen er jevnt brunlig og har påfallende bredt hode og korte antenneskaft som mangler utstående behåring. Øynene er uten mikrohår og munnpalpene er lange. Hodet mangler utstående behåring på undersiden og er like bredt som mellomkroppen. Mellomkroppen er påfallende flattrykt. Den har ellers samme glisne behåring som arbeideren på munnskjoldet og bakleggene.
Hannen er mørkebrun og spredt behåret som dronningen og mangler utstående hår på bein og antenneskaft. Hodet mangler utstående behåring ved bakhjørnene. Mandiblene mangler en tydelig tann ovenfor spisstannen.
Lengde: arbeider, 2–4,5 mm; dronning, 6–9 mm; hann, 3,5–5 mm.
Utbredelse
Brun tremaur er utbredt fra sørlige deler av Fennoskandia og Storbritannia til hele Sør-Europa og østover til Midt-Østen og Kaukasus.
I Norge har arten sin hovedutbredelse i lavlandet rundt Oslofjorden, men finnes også spredt sørover til Agder. Det første norske funnet av arten i Norge er trolig fra Nes Verk i Aust-Agder i 1919 (Munster 1921).
Levesett
Brun tremaur danner samfunn i gamle løvtrær og særlig eik. Den utnytter hulheter og sprekker i trærne der koloniene etableres. Koloniene kan strekke seg fra rotpartiene under bakken og oppover i stammen til greinfestene. Av og til kan man finne kolonier i kompost, under steiner eller i gammelt morkent tømmer i bygninger, men i slike tilfeller er det oftest gode bestander i gamle trær i nærheten. Koloniene har som regel en dronning, men det antas at flere dronninger kan adopteres.
Arten lever av honningdugg hos tre- og barklevende bladlus, men i noen grad også av animalsk føde.
Svermingen foregår som regel en gang i løpet av perioden fra midten av juni til slutten av juli.
Forvekslingsarter
Arbeidere av brun tremaur er ganske lette å kjenne igjen blant de norske jord- og tremaurartene på den rødbrune fargen på mellomkroppen i kontrast mot det mørkere hodet og bakkroppen. Mørke eksemplarer skilles fra svart jordmaur Lasius niger og skogjordmaur L. platythorax på at de mangler utstående hår på antenneskaftene, og fra sandjordmaur L. psammophilus på at brun tremaur har bredere hode med kortere antenneskaft, mer spredt behåring på munnskjoldet, finere nedliggende behåring på kroppen og kun sju (og ikke 8–9) tenner på mandiblene.
Den fremmede arten hagejordmaur L. neglectus, har flere fellestrekk med brun tremaur, men er noe mørkere i fargen, har tettere nedliggende behåring og hodeform som svart jordmaur.
Man kan også merke seg at L. emarginatus, som ennå ikke er påvist i Norge, har farger som brun tremaur, men med utstående hår på antenneskaft og legger og et smalere ansikt.
Dronningene kan gjennom sitt brede hode lett forveksles med de hos underslekten Chthonolasius, men brun tremaur har lange munnpalper og mangler mikrohår på øynene og utstående hår på undersiden av hodet.
Hannene kan være vanskelige å skille fra andre Lasius-arter, men karakteriseres av nedliggende behåring på antenneskaft og legger (til forskjell fra svart jordmaur og skogjordmaur), ingen mandibeltenner over spisstannen (til forskjell fra de fleste Chthonolasius og gul jordmaur) og mangel på utstående hår på bakhjørnene av hodet til forskjell fra sandjordmaur.