Enggresshoppe
Pseudochorthippus parallelus
Enggresshoppe er en middels stor markgresshoppe med meget variable fargetegninger. Arten forekommer i mange forskjellige typer tørr og fuktig eng. Den er utbredt på Østlandet og er funnet noen steder på Sør- og Vestlandet. Arten er sannsynligvis noe i tilbakegang.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested og økologi
- Sang
Størrelse
Kroppslengde hann 10–16 mm. Kroppslengde hunn 16–23 mm.
Kjennetegn
Middels stor art med meget variable fargetegninger. Fargen varierer mellom grønn, gulaktig, brun og rød. Fargen er ofte ganske konstant innen en populasjon. Bakbeinas knær er mørke. Ryggskjoldet har både sidelister og midtkjøl. Sidelistene er rette til svakt innoverbøyde i framre halvdel av ryggskjoldet. Midtkjølen er gjennomskåret av en tverrfure vanligvis litt bak midten av ryggskjoldet, sjeldnere midt på. Hannen har fullt utviklede framvinger som når om lag til bakkroppsspissen. Bakvingene er imidlertid normalt redusert og bare rundt halvparten så lange som framvingene. Dette kan sees ved å betrakte dyret fra siden i motlys. Hunnens vinger er sterkt reduserte og rekker maksimalt bak til 2/3 av bakkroppen, vanligvis til midten av bakkroppen. Begge kjønn kan imidlertid unntaksvis ha fullt utviklede vinger (både fram- og bakvinger). Hannen har 70–130 stridulasjonstapper, hunnen har 65–115 stridulasjonstapper.
Forvekslingsarter
Arten ligner meget på myrgresshoppe både i fargetegninger og kroppsbygning, og det er overlapp i de fleste artskarakterene. Tverrfuren på ryggskjoldet skjærer vanligvis (men ikke alltid) gjennom midtkjølen litt bak midten av ryggskjoldet hos enggresshoppe, mens den skjærer gjennom omtrent midt på hos myrgresshoppe. Hos hunnen er den ytre delen av framvingen noe mer tilspisset i fasongen, og valvene på bakkroppsspissen er noe kortere. Myrgresshoppe har noe mer avrundede framvinger og lengre valver. Artene kan skilles på antallet stridulasjonstapper på baklåret, men også her er det overlapp. Hos enggresshoppe har hannen 70–130 stridulasjonstapper, hunnen 65–115. Hos myrgresshoppe har hannen 105–170 stridulasjonstapper, hunnen 105–165. Artene opptrer normalt i ulike biotoper; enggresshoppe i engbiotoper og myrgresshoppe i myrbiotoper.
Normale individer kan skilles fra andre arter med rette eller svakt buede sidelister på ryggskjoldet ved at bakvingen (hos hannen) eller begge vingepar (hos hunnen) er redusert. Langvingede individer kan særlig forveksles med strandenggresshoppe, men kan skilles fra denne ved at framvingens framkant er tydeligere utvidet ved basis.
Totalutbredelse
Utbredt over det meste av Europa inkludert de Britiske øyer. Østover gjennom Russland til Mongolia. Introdusert til Alaska.
Utbredelse i Norge
Utbredt på Østlandet og funnet noen steder på Sør- og Vestlandet. Arten er sannsynligvis utbredt over det meste av det sørlige og østlige Sør-Norge. Arten er sannsynligvis noe i tilbakegang i Norge fordi egnede enger i kulturlandskapet forsvinner.
Levested og økologi
Arten finnes i mange forskjellige typer eng, både tørre og fuktige. Den liker ikke altfor tett vegetasjon. Den kan ofte finnes i veikanter og på forskjellige typer beiteenger hvor det ikke beites for kraftig, eller hvor enga har ligget brakk noen år. Trives i fattige, litt snaue slåtteenger men ser ut til å falle ut i rikere slåtteenger. Arten kan ofte opptre i stort antall. Eggene legges i pæreformede eggkapsler som hver inneholder opp til ti egg, og som utvendig er dekket med jord blandet med et limstoff. Eggene legges rett under jordoverflaten i løs sand eller jord, gjerne på et åpent sted. De overvintrer kun én gang. Nymfene kan vanligvis finnes fra begynnelsen av mai, og det er 4–5 nymfestadier. De voksne kan påtreffes fra begynnelsen av august. Både nymfer og voksne lever utelukkende av planteføde, fortrinnsvis gress og urter. Arten synger både i sol og i overskyet vær samt om natten. Det siste er uvanlig blant markgresshopper.
Sang
Lokkesangen består av en vanligvis 1–2,5 sekunder lang strofe «sr-sr-sr-sr-sr-sr-sr» som gjentas regelmessig med 3–4 sekunders mellomrom. Hver strofe består av 10–15 elementer («sr»). De første par elementene er svakere enn de påfølgende. Takten er meget temperaturavhengig, og ved lave temperaturer kan hver strofe dras ut over 10 sekunder. Sangen minner om sangen til myrgresshoppe, men hver strofe er vanligvis kortere, og elementene kan flyte litt mer over i hverandre. Sangen kan være forholdsvis intens, og kan høres på opptil ti meter avstand. Når to rivaliserende hanner møtes, framføres gjerne en rivalsang som er meget forskjellig fra lokkesangen.