Lynggjøkhumle
Bombus (Psithyrus) flavidus
Dronning av lynggjøkhumle Bombus flavidus, Oppdal, juni 2013.
Lynggjøkhumle er fjellets gjøkhumle, og den er ikke uvanlig i fjellskogen og over tregrensa. Arten har et bredt, gult kragebånd, men varierer ellers en del i utbredelsen av den lyse bakkroppsbehåringen. Den er relativt enkel å skille fra de andre gjøkhumlene på at den lyse behåringen på skutellen og bakkroppen er ensfarget lys halmgul.
Dronning
Dronning av lynggjøkhumle Bombus flavidus på Salix, Orkelsjøen i Oppdal, Sør-Trøndelag.
Sternitt 6, dronning
Siste bukledd (St6) hos dronning av lynggjøkhumle Bombus flavidus.
Dronningen (hunnen) av lynggjøkhumle er ganske liten (lengde ca. 17 mm). Den har svart mellomkropp med et bredt gult kragebånd og ofte et noe diffust skutellbånd. Bakkroppen er svart på T1, T2, T3 og T5, mens T4 er gulaktig. T6 er rødaktig. Helt mørke (melanistiske) dronninger forekommer.
Hanner
Hann av lynggjøkhumle Bombus flavidus.
Genitalia av lynggjøkhumle Bombus flavidus.
Sternitt 6, hann
Siste synlige bukledd (St6) hos hann av lynggjøkhumle Bombus flavidus. Merk at spissen på leddet er avrundet.
Hannene av lynggjøkhumle er mye mer variable enn dronningene. Mellomkroppen er svart med et bredt gult kragebånd og skutellbånd, men det gule skutellbåndet kan mangle. Variasjonen er størst på bakkroppen, som kan være gul bare på T4 (melanistiske individer) til gul på T1–T4. Bakstussen er som oftest rustrød på T6–T7.
Utbredelse
Lynggjøkhumle er utbredt i store deler av Europa og østover til Stillehavet, samt i arktisk Nord-Amerika. I Norge finnes den fra indre Aust-Agder og nordover til Finnmark. Den er vanligst i fjellbjørkeskogen og i lavalpin sone i fjellet.
Levesett
Lynggjøkhumle kan være lokalt tallrik i veikanter, kulturmark og lyngheier i fjelltrakter over det meste av landet. Arten er sosialparasitt, men det er noe usikkerhet rundt artens vertstilknytning. Arten er funnet i en koloni med lynghumle i Sverige (Løken 1984), men dette ene funnet trenger ikke å indikere så mye. Siden lynggjøkhumle overveiende finnes i høyereliggende strøk, og utenfor mye av lynghumlas utbredelsesområde, er det trolig mer sannsynlig at de to nærstående artene berghumle og lapphumle kan være de vanligste vertene. Det er også observert at lynggjøkhumle har besøkt bol av berghumle i Norge (F. Ødegaard upubl. data). I Finland har imidlertid lynggjøkhumle en videre utbredelse enn berghumle og lapphumle. Trolig kan den derfor utnytte flere arter. Dronninger av lynggjøkhumle er vanlig å finne på blomstrende Salix i fjellbjørkeskogen eller i lavalpin sone i mai og juni. Hannene finnes gjerne på blomsterrike enger i fjellet i juli og august. De er særlig glad i rødknapp.
Dronninger er i Norge funnet fra 15. mai til 13 august, og hanner fra 1. juli til 17. september.
Hann av lynggjøkhumle Bombus flavidus på hvitkløver, Kongsvoll i Oppdal, Sør-Trøndelag.
Forvekslingsarter
Lynggjøkhumle er relativt enkel å kjenne igjen i felt. Den lyse behåringen på skutellen og bakkroppen er påfallende ensfarget, og fargen der er noe blassere gul enn på kragebåndet.
Dronninger kan forveksles med åkergjøkhumle som også er gule på bakkroppen, men hos denne arten er det gule oftest avgrenset til hver side av et svart midtparti. Åkergjøkhumle har også et karakteristisk V-formet skutellbånd, mens lynggjøkhumle er mer diffust gultegnet på scutellum. Kombinasjonen gul T4 og svart T5 er karakteristisk for lynggjøkhumle. Den har tett behåret antenneskaft. Melanistiske hunner er ekstremt sjeldne.
Selv om hannene er svært variable, kan de vanligvis bestemmes på at de har gult bånd på T4 og svart bånd på T5. Atypiske individer kan ellers skilles fra markgjøkhumle og tregjøkhumle på det sjette bukleddet (St6), som er jevnt avrundet eller avflatet i spissen (se bilde av St6, hann) og har en svak innbuktning hos de to andre artene. Lynggjøkhumle skilles fra atypiske tregjøkhumlehanner på den svakere behåringen på indre deler av gonostylus.
