Gresshumle
Bombus (Thoracobombus) ruderarius
Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss.
Dronning og arbeidere
Dronning av gresshumle Bombus ruderarius på strandflatbelg, Ogna i Rogaland.
Broddslire (sting-sheat) av gresshumle Bombus ruderarius.
Dronningen av gresshumle er ganske liten (lengde ca. 17 mm) og svartbrun med oransjerød bakstuss. Undersiden er ensfarget mørkebrun. Bakleggene har oransjefargete hårbremmer på kantene (pollenkurver). Pelsen på mellomkroppen er rufsete. Arbeiderne ligner dronningene og er noen ganger nesten like store.
Hanner
Hann av gresshumle Bombus ruderarius.
Genitalia av gresshumle Bombus ruderarius.
Hanner av gresshumle har mørkebrun behåring på mellomkroppen og kan ha antydning til lysegrå krage og skutell. Behåringen på de to første bakkroppsleddene (T1 og T2) kan være mer eller mindre gulaktig eller lys beigegrå. Ansiktet mangler lyse hår.
Utbredelse
Gresshumle er utbredt i store deler av Europa og vestlige deler av Asia. I Norge er den funnet spredt på Østlandet nord til Otta, samt i kystnære områder i Vest-Agder og Rogaland.
Levesett
Gresshumle kan forekomme lokalt tallrik på blomsterrike enger, tørrbakker og ruderatmark i lavlandet på Østlandet. Den finnes også på sandstrendene på Lista og Jæren. Arten er ofte mer vanlig nær kysten.
Dronninger er i Norge registrert fra 21. april til 21. september, arbeidere fra 11. mai til 24. august, og hanner fra 3. juli.
Gresshumle plasserer bolet oppå eller like under bakken ofte i et musebol. Arten danner små samfunn på rundt 25–30 individer. Fra utlandet er det beskrevet samfunn på 50–100 individer.
Dronning av gresshumle Bombus ruderarius på strandflatbelg, Ogna i Rogaland.
Forvekslingsarter
Underside
Dronning av gresshumle Bombus ruderarius, underside.
Labrum
Fremre del av hode hos gresshumle Bombus ruderarius, dronning. Merk den butte og matte lamellen i nedre del av overleppen (labrum).
Gresshumler skilles fra steinhumler på svartbrun farge med oransjerød bakstuss, mot steinhumlas skinnende svarte farge med skarpt rød bakstuss. Behåringen på bakre legg (pollenkurven) er oransjefarget hos gresshumle og enghumle, mens den normalt er svart hos steinhumle. Dessuten er mellomkroppens pels mer rufsete hos gresshumle. Dronninger av gresshumle er oftest betydelig mindre enn hos steinhumle, og gjerne noe større enn enghumle. Der tyvhumle finnes i lavlandet, kan den også utgjøre en forvekslingsfare.
Den største utfordringen er kanskje å skille gresshumler fra melanistiske enghumler. Dronninger og arbeidere bestemmes på at de har mørkebrun underside uten enghumlas lysegrå hårdusker ved hoftene på midtre beinpar (se bilde av underside). Leppens framkant (labrum) er sylskarp og glinsende hos enghumle, mens den er mer butt hos gresshumle (se bilde av labrum). Enghumle har dessuten en karakteristisk lys summetone.
Hanner av gresshumle kan ofte bestemmes på mangel av lysegrå hårdusker ved hoftene av midtre beinpar, men noen av de lyseste hannene kan være ganske lyse på undersiden. De kan da bestemmes på at de første sternittene har mørk behåring, mens de hos enghumle har lyse hår. Hannene av gresshumle har også ofte svake gulhvite bånd på T1 og T2, som er et godt feltkjennetegn. De kan ellers enkelt skilles på genitaliene. Hanner av steingjøkhumle og tyvhumle kan også utgjøre en forvekslingsfare, men disse er ofte noe større og er mer rufsete behåret, samt at de mangler gulaktige hår på T1 og T2. Tyvhumle har dessuten gule hår i ansiktet, og finnes sjelden i samme områder som gresshumle.
