Einer
Juniperus communis
Informasjon hentet fra Bondens kulturmarksflora for Midt-Norge.
Kjennetegn
Einerbæret skifter farge fra grønt til gråblått det andre året.
Særbu busk eller lite tre (hannblomster og hoblomster på egne planter). Har smale spisse blad/nåler som sitter i kranser (tre og tre sammen). Blomstene er små og uanselige, hannblomstene er gule, hoblomstene grønne. Einerbæret er grønt det første året og gråblått det andre året.
Blomstringstid
Mai–juni.
Voksested
Vokser gjerne på næringsfattig grunn. I beitemark, lyng- og fjellheier og i (beita) skog. Sprer seg gjerne sterkt like etter opphørt drift, men den er lyskrevende og skygges derfor ut når skogen blir tettere. Den er et typisk innslag i gamle beitemarker. Trives best ved beiting.
Utbredelse i Midt-Norge
Hele regionen, også i fjellet.
Dialektnavn
Eini (NT), ene og æne (MR, Brekken, Glåmos, Hølonda, Meldal, Melhus, Rennebu, Røros, Selbu, Singsås, Tydal, Ålen), en (Budal, Oppdal, Soknedal), æn (Frosta).
Tradisjonell bruk
Einer spilte en svært sentral rolle i den norske folketradisjonen. ”Einerbaret ble brukt til å skrubbe trekar med. Kvitskura og umålte gulv med ”hakka eine” ble bruka i bryllup eller gravøl” (Åsskard). ”Finnan koka enbær og stella te øl tå døm. Det er hellsamt” (Tydal). ”Dei tok einekostar som det var bær på, og kokte lau av og drakk til maten” (Inderøy). Som medisin ble den brukt mot ”mageverk å mangt anna” (Tingvoll), ”enebærolje var heimelaga og mykje brukt til å grøe sår med” (Oppdal), ”knuste einbær utrørt i linolje ble lagt på brannsår” (Mosvik), ”skulle også være svært godt mot vatersott” (Haram, Frosta, Straumsnes). ”Einerbærte hadde en nerveberoligende virkning” (Geitastrand). Mot forkjølelsessykdommer (Haram, Surnadal, Vestnes, Romsdal, Geitastrand). ”Einerkaffe” (Eid MR, Rindal, Budal, Oppdal, Strinda).