Hundefiol
Viola canina
Informasjon hentet fra Bondens kulturmarksflora for Midt-Norge.
- Innhold
- Kjennetegn
- Blomstringstid
- Voksested
- Utbredelse i Midt-Norge
- Dialektnavn
- Tradisjonell bruk
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Engfiol har blå blomst.
5–20 cm. Stengel greina fra basis. Mørkegrønne, tykke blad, som er avlangt hjerteforma. Blå blomst.
Kan forveksles med: skogfiol, men skogfiol har jordstengel med merker etter gamle bladfester. Begge vokser i gamle kulturmarker.
Blomstringstid
Mai–juni.
Voksested
Vokser i gammel kulturmark, som tørrbakker, beitemark, slåttemark og i beita skogkanter. Går tilbake allerede 3–5 år etter opphør i drift. Trives best ved sein slått, men også ved beiting og ingen gjødsling.
Utbredelse i Midt-Norge
Vanlig i lavlandet og dalførene i hele regionen.
Dialektnavn
Blåveis ble vanlig brukt om fioler der det ikke fantes blåveis (Halsa, Syvde, Skaun, Ålen, Høylandet), blåblomster (Bud), blå’bokk (Rindal), kjæmp (Rindal), blågull (Budal), vortegras (Beitstad), finnsko (Inderøy), krøykjar (Overhalla).
Tradisjonell bruk
Det ble ikke skilt mellom fiolartene skogfiol, engfiol og myrfiol i norsk folketradisjon. ”Bladsafta skulle væra råd mot vorter” (Beitstad). ”Barna kjemper med små fioler ved å krøke dem sammen for å se hvem som har den sterkeste” (Rindal, Surnadal, også flere steder nord til Overhalla). Vanligvis ble myrfiol foretrukket til denne leken, men andre fioler ble også brukt.