Finnskjegg
Nardus stricta
Informasjon hentet fra Bondens kulturmarksflora for Midt-Norge.
Kjennetegn
De smale aksene er blålilla til svarte.
15–30 cm. Tette, faste tuer eller matter som er grågrønne i fargen. Smale og blålilla til svarte aks, der blomstene vender til samme side. Rue blad og bustaktige, stive strå.
Blomstringstid
Juni–juli.
Voksested
Vokser på mager mark. I beite- og slåttemark, heier, langs stier, i (beita) skog og snøleier. Kan også forekomme i noe gjødsla eng. Øker gjerne i mengde de første 3–5 årene etter opphørt drift, men begynner å gå tilbake etter 10–15 år. Noen finnskjeggtuer er et karakteristisk innslag i mange typer gammel kulturmark, men finnskjegg kan bli svært dominerende i næringsfattige områder der beitetrykket er for sterkt.
Utbredelse i Midt-Norge
Vanlig i hele regionen, især i fjellet.
Dialektnavn
Vindskjegg (Syvde, Vanylven), bust (Norddal, Mosvik, Ogndal), busting (Malvik, Leksvik), myrabust (Meldal), finnskjæjje (Surnadal), here (Selbu, Singsås, Tydal), hèrbust (Ogndal, Sparbu, Beitstad), hèr (mange steder i NT).
Tradisjonell bruk
Som beitegras har finnskjegg stort sett vært regnet som dårlig, og direkte farlig for hester: ”Merra hev fått troll når den var blitt syk av finnskjegg” (Ørsta). ”Det har henni at hestan har spist ihjæl seg på setervollan” (Meråker). Til tross for dette ble finnskjegg ofte tatt med i skraphøy fra utslåtter, noe som var mest vanlig i Trøndelag og Nordmøre: ”illt å slå når det e my finn” (Rindal), ”finnskjeggen må en slå tri gang (Glåmos), ”hera ho berre nekke te oss” (Tydal). Ble slått te sauene (Glåmos). ”Hèr er så halbett, vanskelig å få ljåen til å bite på” (Harran).”Bustingen flirer a oss” (Leksvik). ”I fjellet vaks det eit slag gras som dei kalla villgras. Ein måtte akta seg vel so ein ikkje kom ut på det, for så gjekk ein seg vill” (Verdal). ”Når stien vokste igjen av dette graset så den vandrende mistet den, var han kommet på villstrå” (Åsen).